Paul Klee: Forskjell mellom sideversjoner

Paul Klee
Født		18. des. 1879 Münchenbuchsee
Død		29. juni 1940 (60 år) Muralto
Beskjeftigelse		Kunstmaler, universitetslærer, billedkunstner, grafiker, litograf, designer, grafiker, bygningstegner, tegner
Utdannet ved		Staatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Stuttgart Akademie der Bildenden Künste München
Ektefelle		Lily Klee
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen Sveits
Gravlagt		Schosshalden cemetery
Medlem av		De fire blå Der Blaue Reiter
Signatur
Paul Klee på Commons

Avisklipp fra San Francisco Examiner 1925 viser fra venstre maleren og galleristen Galka Scheyer og malerne Lyonel Feininger, Vasilij Kandinskij, Paul Klee og Alexej von Javlenskij fra Die Blauen Vier (The Blue Four), en kunstnergruppe Scheyer tok initiativ til i 1924 og som stilte ut i Tyskland og USA.

Paul Klee-senteret i Bern

Paul Klee (født 18. desember 1879 i Münchenbuchsee i Bern i Sveits, død 29. juni 1940 i Muralto i Ticino i Sveits) var en tysk-sveitsisk kunstner og kunstteoretiker.

Liv og virke

Paul Klee ble født inn i en musikalsk familie i Münchenbuchsee ved Bern. Hans mor var fra Sveits, men i henhold til sveitsisk lov, fikk hans farens tyske borgerskap. Han fikk fiolintimer som barn, og forble en dyktig fiolinist hele livet. Musiker ville han etter hvert ikke bli, siden han anså at det meste av skikkelig musikk allerede var skrevet, og mye av det nye som ble laget på den tid ikke falt ham i smak.

Han brukte tid på å bestemme seg før han valgte å bli malekunstner. Han kom til München i 1898/99 og studerte fram til 1902, blant annet ved å gjøre en studiereise til Italia, hvor han studerte verkene av Leonardo, Michelangelo, Pinturicchio (freskene i Vatikanet) og Boticelli. Han noterte seg også Hans von Marées fresker på akvariet i Napoli og sjøvesenene som var å se der.

Selv om han befant seg på steder der andre samtidige kunstnergrupper var aktive, var han ikke i kontakt med dem. Han visste om dem og hva de holdt på med, men holdt seg til å la seg påvirke av de verker han så, (inklusive Blake, Goya, og Corot iflg. kunsthistorikeren Will Grohmann). Han dro tilbake til Bern, og utformet sin kunstneriske plattform i ord. Han ville stille seg som en nyfødt til verden og utforme noe ganske beskjedent som ikke skulle by blyanten på noen tekniske problemer. Det regnet han med at ville oppta resten av hans liv. Det er ingen tilfeldighet at hans arbeider ligner på ting barn nesten kunne ha gjort.

I 1906 slo han seg ned i München. Han ble nå kjent med flere andre kunstnere i miljøet rundt tidsskriftet og utstillingssamarbeidet Blaue Reiter. Han så spesielt på Vasilij Kandinskij og Franz Marc, som de som var inne på samme kunstneriske spor som ham selv, og bidro med litt artikkelstoff. Hans oversettelse av Robert Delaunays avhandling «Om lys» kom i et annet blad: Der Sturm i 1913. Fra og med 1911 begynte han å lage nummererte lister over alle kunstverker, inklusive skisser. Da han døde, var der over 9000 påtegninger. Dagbøker førte han det meste av livet – men han reviderte dem ofte, slik at notatene skulle stemme bedre med hans nyere viten. Dette har også laget problemer for biografer som har måttet velge mellom flere versjoner av bl.a. barndom og oppvekst.

Han reiste til Tunis sammen med August Macke og Louis Moilliet i 1914. Hans opplevelse av lyset der fikk ham til å skrive: «Fargen har fått taket på meg. Jeg behøver ikke lengre å jage etter den. – - Fargen og jeg er ett. Jeg er maler.»

Den første verdenskrig brakte med seg dårlige nyheter. Han måtte selv tjenestegjøre som maler ved flyvåpenet, mens både August Macke og Franz Marc ble drept. Det at han ikke ble sendt til noen front, skyldtes at keiseren ikke ønsket at alle kunstnerne ble krigsofre.

Den rekonstruerte Bauhaus-bygningen i Dessau-Roßlau

Bedre var det at han ble invitert av Walter Gropius til en lærerstilling ved det statlige Bauhaus i 1920. Samtidig med at han tiltrådte i januar 1921, ble sønnen, Felix, som da knapt var 15 år, skolens yngste elev. Kandinskij kom også i 1922. Oppnevningen hadde politiske overtoner, som hang sammen med at Klee hadde vist sympatier med venstresiden etter den såkalte novemberrevolusjonen i München. Klees verker var kjent fra utstillinger i galleri «Der Sturm».

Han ble i Weimar til 1931. I den tiden ble han nødt til å formulere klarere det han sto for. Hans tre verker fra denne tiden regnes blant de viktigste fra denne perioden når det gjelder å forstå kunstens natur, og hvordan en kunstner fungerer. De ble først formulert som forelesninger, og for de to sistes vedkommende, utgitt posthumt. Etter hvert ble det imidlertid vanskelig for ham å være både kunstner og i en såvidt krevende lærerstilling som Bauhaus forutsatte. Han tok lange pauser og fulgte opp forskjellige kunstneriske prosjekter, mens studentene og skolen ikke så noe til ham. Han var klar over det, men mente at kunsten var det viktigste for ham. Til sist sa han opp stillingen for Bauhaus, tross tilbud om mindre undervisning og større frihet. Dette begrunnet han med at det kanskje var bedre for ham, men ville være feil i forhold til Bauhaus-tanken. Andre lærerkrefter var bl.a: László Moholy-Nagy (Metallverkstedet), Walter Gropius (Arkitektur og trearbeider), Josef Albers, Johannes Itten (Glassmaleri), Lyonel Feininger (trykkeri), Oskar Schlemmer (vegg- og scenemaleri), Mies van der Rohe (Arkitektur) og Georg Muche (veveri).

Han ble lærer på Düsseldorf kunstakademi fra 1931 og til nazistene rensket ut «Entartete Kunst» etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Både tre bøker der han var omtalt med verker samt i alt 137 verk er registrert inndradd. Han ble i tillegg forfulgt personlig til han dro til Sveits, hvor han døde få måneder før han ble innvilget statsborgerskap i 1940.

Arbeidsmåter og temaer

Klee arbeidet med de fleste media, som oljefarger, akvarell, blyant, tusj, forskjellige trykkmetoder – og kombinasjoner av disse. Han skapte sin egen stil, som var så klart hans, at en med litt kjennskap til hans utvikling, vil kunne si at dette ser ut som et Klee-arbeide, men som ekspertene fortsatt finner vanskelig å kategorisere. Han er blitt kalt ekspresjonist, kubist, surrealist men like gjerne naivist.

Skolebøkene hans var fulle av karikaturtegninger. Hans første studieperiode (1898 – 1902) var preget av ikke-deltakelse i Franz von Stucks malerklasse, men han laget i alt 11 etsinger som han kalte Invensjoner. Disse fremstilte dyre- og menneskelignende kropper.

Parallelt begynte han med å dekke en glassplate med tempera til å begynne med i svart, men senere også hvitt og lage streker i den. Når man så la under en farget bakgrunn, ble det et ferdig bilde. Det hele kan beskrives som et forsøk på å kombinere radering med akvarell. Temaene var gjerne portrettaktige, også rene portretter.

Tusjtegninger med og uten fargelegging hørte også med til repertoaret, etter hvert sammen med rene akvareller, der fargene ble lagt lagvis, slik at de fikk en særegen intensitet. Han ble etter hvert mere og mere opptatt av farger, selv om hans første «periode» som kunstner besto i å bli tegner og grafiker.

Klees avhandlinger

• Pëdagogisches Skizzenbuch, München 1925 (finnes i engelsk/US utgaver 1953)
• Über die moderne Kunst,Bern 1945 (eng. 1947)
• Das bildnerische Denken Basel/Stuttgart 1956, London 1959

Kilder

Herbert Read: Moderne malerkunst Dreyer Oslo (ca. 1960)

Susanna Partsch: Klee Taschen (førsteutgave 1999) ISBN 978-3-8228-5981-0

Eksterne lenker

• Zentrum Paul Klee, Klee-museum i Bern
• (de) Paul Klee i Deutsche Biographie
• Sunsite – Klees biografi
• Fantasy Art – Citat
• Paul Klee på famousartistsgallery.com