Slektsvåpen: Forskjell mellom sideversjoner

Slektsvåpen er våpenskjold brukt av en person og dennes slektninger. Betegnelsen familievåpen brukes også om slektsvåpen. Et personvåpen er derimot et våpenskjold som er brukt av bare én person.

Det finnes flere segl og avbildninger av slekten Holmboes talende våpen. I skjoldet er det en stilisert holme og et lindetre flankert av et skipsanker og et hus. På skjoldet er det en bøylehjelm med et lindetre som hjelmtegn, et halssmykke samt et hjelmklede. Dette våpenskjoldet har fulgt slekten Holmboe i 400 år.

Fra midten av 1100-tallet og til idag finnes slektsvåpen brukt i Europa. Fra den første tiden kjennes slektsvåpen for fyrster og andre sosialt, spesielt framstående personer. I Norge regnes f.eks. den gyldne opprette løven på rød bunn som sverreættens slektsvåpen. Senere i middelalderen finnes det noen slektsvåpen også fra andre personer. Etter middelalderen kom slektsvåpen i bruk hos bl.a. handelsmenn og håndverkere samt hos noen bønder.

Et slektsvåpen kan bestå av bare den sentrale del: skjoldets farge- og figursammensetning. De fleste slektsvåpen fra 1500-tallet og senere har både skjoldet og ytre utstyr som hjelm, hjelmklede og hjelmtegn.

Slektsvåpen er vanligvis våpen som en person selv har tatt seg. Dette ble gjort både i middelalderen, i senere århundrer og av mange heraldikk-interesserte i vår tid. I unionstiden med Danmark utstedte sentralmyndighetene i København («Kongen»), såkalte våpenbrev og adelspatenter, der personer fikk våpenskjold for seg og sine etterkommere i mannslinjen. Som oftest var våpenskjoldene de samme som personene hadde brukt tidligere, men med tillegg av nye våpenfigurer.

Litteratur

• C. M. Munthe: Norske slegtsmerker, Norsk slektshistorisk tidsskrift
• Hans A.K.T. Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1976 (2. opplag)