Tatarenes ørken
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
Tatarenes ørken (orig. Il deserto dei Tartari), skrevet i 1940, var et av hovedverkene til den italienske forfatteren Dino Buzzati. Boken kom i norsk oversettelse ved Tommy Watz på Solum forlag i 2001. Hovedpersonen, den nyutdannede løytnanten Giovanni Drogo, blir i begynnelsen av boken sendt til et fort ved grensa, Bastiani-fortet. Livet ved fortet er temmelig begivenhetsløst, men likevel kjenner han seg etter hvert merkelig knyttet til det, og får seg ikke til å reise derfra.
I 1976 ble boken filmatisert av italieneren Valerio Zurlini under samme tittel. Blant andre Jacques Perrin og Max von Sydow spilte i filmen.
Handling
[rediger | rediger kilde]Historien følger Drogo som venter hele livet på en stor krig, hvor hans eget liv og festningen han har blitt stasjonert ved endelig kan bevise sin egen verdi. Menneskets behov for å gi livet mening, og soldatens ønske om ære, er viktige temaer i romanen. Den veldig avsidesliggende utposten har bare utsikt over en øde ørken. Drogo bruker hele karrieren sin på å vente på at den barbariske horden som - ifølge ryktene - skal befinne seg på den andre siden av ørkenen.
Men flere år og tiår passerer uten at noe skjer, samtidig som Drogos tidligere venner i byen har fått barn, giftet seg og levd fulle liv. Men Drogo har aldri opplevd noe annet enn solidaritet med sine med-soldater i deres lange, tålmodige vakt. Når angrepet fra tartarene endelig kommer, blir Drogo syk og den nye lederen ved festningen avskjediger ham. Drogo, på vei hjem, dør kort tid senere ensom på et vertshus.