Tiltale: Forskjell mellom sideversjoner

Tiltale, eller tiltalebeslutning, er et anklagedokument i straffesaker. Det er påtalemyndigheten som utformer anklagene. Anklagedokumentet legges frem for domstolen, når domstolen skal ta stilling til om den anklagede (den tiltalte) er skyldig.

Tiltalebeslutningen angir temaet for hva domstolen skal ta stilling til. Tiltalebeslutningen danner også grunnlaget for den anklagedes forsvar. Derfor får han den forkynt for seg i god tid før hovedforhandlingen i retten.

Tiltalebeslutningen er utformet av Riksadvokaten, statsadvokaten eller politiadvokaten, avhengig av den straffbare handlings alvor. Den skal angi hvilken lovbestemmelse som påstås overtrådt, og den faktiske handlingen som påtalemyndigheten mener å kunne føre beviser for.

Et eksempel på hvordan en tiltalebeslutning kan utformes:

Straffelovens § 192

for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang

Grunnlag:

Tirsdag 8. mars 2006 cirka klokken 14.00, på Rådhusplassen i Oslo, førte han en kniv mot Marte Kirkeruds strupe, og skar deretter av henne beltet. Han tvang henne ned på bakken, rev av henne benklærne, hvoretter han gjennomførte vaginalt samleie med henne.

Forholdet mellom tiltalebeslutning og dom

Domstolen er bundet til å holde seg til de forhold som tiltalen gjelder når den skal avsi dom. Domstolen har derfor ikke rett til å ta opp andre forhold tiltalte kan ha gjort seg skyldig i. Innenfor de forhold tiltalen gjelder står derimot domstolen fritt med tanke på bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Domstolen legger derfor det faktum den anser bevist gjennom hovedforhandlingen til grunn.

Hvis domstolen finner at forholdet skal henføres under et annet straffebud enn tiltalen kan den gjøre dette (subsumsjonsspørsmålet), også om det er et strengere straffebud enn i tiltalen, men retten har ingen plikt til å undersøke om et strengere straffebud kommer til anvendelse. Ønsker domstolen å anvende et annet straffebud på forholdet må partene bli gitt anledning til å uttale seg om saken (det kontradiktoriske prinsipp).

Det er også en forutsetning for endring i subsumsjonen at endringen gjelder samme forhold. Problematikken ligner den som gjelder for dommens rettskraft, og er spørsmålet om hvor mye som skal til av endring i faktum eller lovandendelse før et forhold endrer identitet, slik at ny sak kan kjøres for forholdet. Et eksempel er hvis straffeansvaret bygger på et annet faktum, slik som hvis man i stedet for å dømme for kjøring under påvirkning av alkohol velger å dømme for etterfølgende alkoholnytelse. Det gjør seg også gjeldende utfordringer der hvor flere straffebud dekkes av samme faktum, eksempelvis om retten kan dømme for uaktsomt drap etter straffeloven når tiltalen gjelder overtredelse av vegtrafikkloven? Avgjørende er da hvilke interesser de ulike straffebud tar sikte på å beskytte.

Se også

• Siktelse