[go: nahoru, domu]

Hopp til innhold

Al-Mamun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Al-Ma'mun»)
Al-Mamun
Født13. sep. 786Rediger på Wikidata
Bagdad
Død9. aug. 833Rediger på Wikidata (46 år)
Tarsus
BeskjeftigelseKalif Rediger på Wikidata
Embete
  • Abbasid caliph (813–833) Rediger på Wikidata
EktefelleBuran bint al-Hasan ibn Sahl
Umm Isa bint Musa al-Hadi
Partner(e)Arib al-Ma'muniyya
FarHarun al-Rashid
MorMarajil
SøskenAl-Amin
Al-Mu'tasim
Al-Qasim ibn Harun al-Rashid
Ahmed Al-Sabti
Abu Issa bin Al-Rashid
BarnAl-Abbas ibn al-Ma'mun
Ali ibn Al-Mam'un
Ja'far bin al-Ma'mun
Umm Habib bint Al-Ma'mun
Umm al-Fadl bint al-Ma'mun
NasjonalitetAbbasidene
GravlagtQ43033533

Det bysantinske budskap fra patriark Johannes VII Grammatikos i 829 - den abbasidiske kalif Al-Ma'mūn (til venstre) og den bysantinske keiser Theophilos (til høyre)

Al-Mamun, herskernavn for Abu al-Abbas Abd Allah al-Mamun ibn ar-Rashid (arabisk: أبو العباس عبد الله المأمون بن هارون الرشيد; født 13. september 786 i Bagdad, død 9. august 833 i al-Budandūn) var den syvende abbasidiske kalif. Han regjerte fra 813 til 833. Under ham oppnådde abassidenes kalifat sitt kulturelle høydepunkt.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av kalif Harun al-Rashid og persiske Marādshil, som var Harun al-Rashids slavinne/konkubine. Moren døde sannsynligvis tidlig etter fødselen, slik at al-Mamn ble oppdratt av den arabiske slavinnen/konkubinen Zubaida, som var mor til al-Mamuns halvbror Muhammad al-Amin.

Den natten som Al-Mamoun ble født, ble senere kalt «de tre kalifers natt». Da døde hans onkel, al-Hadi, og ble etterfulft av al-Mamuns far, Harun al-Rashid, som hersker over abbasidenes kalifat.

Al-Mamun beseiret i 813 sin bror Muhammad al-Amin og kunne etter å ha beseiret Ali-tilhengere marsjere inn i Bagdad i 819. I årene 830-833 førte han krig mot det bysantinske riket.

Al-Mamun hadde store vanskeligheter med religiøse splittelser i sin regjeringstid, og forsøkte å få etablere forsoning mellom de ulike religiøse grupperingene. Men mot slutten av sitt liv knyttet han seg til mutazilittene. Han videreutviklet Visdommens hus i Bagdad, som hans far hadde grunnlagt, som sentrum for oversettelse av greske verk. Han sørget også for gode kår for lærde som studerte astronomi, medisin og filosofi. I hans regjeringstid ble en del verker oversatt fra persisk til arabisk ved Visdommens hus.[1][2]

Al-Ma'mun døde 9. august 833 i al-Budandūn under et felttog mot det bysantinske riket. Hans legeme ble ført til Tarsus og begravd der.[3] Hans etterfølger ble broren Al-Mu'tasim (833–842).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Michael Cooperson: Al-Ma'mun. Oneworld Publications, Oxford 2005.
  • Josef van Ess: Theologie und Gesellschaft im 2. und 3. Jahrhundert der Hidschra. Eine Geschichte des religiösen Denkens im frühen Islam. 6 Bde. De Gruyter, Berlin 1991-97.
  • Francesco Gabrieli: Al-Ma'mūn e gli Alidi. Leipzig 1929.
  • Dimitri Gutas: Greek Thought, Arabic Culture. The Graeco-Arabic Translation Movement in Baghdad and Early ʿAbbāsid Society (2nd-4th/8th-10th centuries). London 1998, S. 75-104.
  • Gerhard Hoffmann: Al-Amin, al-Ma'mun und der "Pöbel" von Bagdad in den Jahren 812/13. In: Zeitschrift der Deutschen Morgenländischen Gesellschaft, Bd. 143, 1993, S. 27–44
  • M. Rekaya: Art. Al-Ma'mūn. In: The Encyclopaedia of Islam. New Edition. Bd. VI, S. 331-339.
  • Hans Ferdinand Uhrig: Das Kalifat von al-Ma'mūn: aus den Annalen von aṭ-Ṭabarī übersetzt und unter Heranziehung der sonstigen bedeutenden Quellen ausführlich erläutert. Lang, Frankfurt am Main u.a. 1988.
  • Nationalencyklopedin, CD-utgåvan 2000

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gutas, Dimitri (1998). Greek Thought, Arabic Culture. The Graeco-Arabic Translation Movement in Baghdad and Early ʿAbbāsid Society (2nd-4th/8th-10th centuries). London. s. 53–60. 
  2. ^ Cooperson, Michael (2005). Al-Ma'mun. Oxford: Oneworld Publications. s. 84. 
  3. ^ Uhrig, Hans Ferdinand (1988). Das Kalifat von al-Ma'mūn: aus den Annalen von aṭ-Ṭabarī übersetzt und unter Heranziehung der sonstigen bedeutenden Quellen ausführlich erläutert. Frankfurt am Main: Lang. s. 286, 288, 298.