[go: nahoru, domu]
Hopp til innhold

Emerson, Lake & Palmer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Emerson, Lake and Palmer»)
«ELP» omdirigeres hit. For annen bruk, se ELP (andre betydninger).
Emerson, Lake & Palmer
Emerson, Lake & Palmer på en pressekonferanse i Toronto i 1978
OpphavBournemouth
Periode1970–1978 & 1992–1998
Musikalsk karriere
SjangerProgrock
Aktive år1970–2010
PlateselskapManticore
Atlantic
Cotillion
Island
Stax
Sanctuary
Rhino
UAR
Shout! Factory
NettstedEmersonLakePalmer.com
Medlemmer
Keith Emerson
Greg Lake
Carl Palmer
Logo
s logo
Emerson, Lake & Palmer på Commons

Emerson, Lake & Palmer var et britisk band som ble stiftet 1970 i Bournemouth i Dorset i England. Gruppen ble formelt oppløst i 1978, men har spilt sammen også senere.

Gruppen regnes som progressiv rocks første «supergruppe».[trenger referanse] De var ekstremt populære, solgte over 40 millioner album og hadde store stadionkonserter. Bandet er også kjent under forkortelsen E.L.P., som er forkortelsene til medlemmene Keith Emerson, Greg Lake og Carl Palmer.[1]

Oversikt

[rediger | rediger kilde]

Trioen bestod av:

ELPs lydbilde var tungt dominert av prangende hammondorgel-, synthesizer- og pianospill fra Keith Emerson. Bandets komposisjoner var sterkt influert av klassisk musikk samt jazz, samtidig som den også har elementer av hardrock. Mange av gruppens stykker er arrangementer av eller inneholder sitater fra klassisk musikk og de kan plasseres i undersjangeren symfonisk rock av progressiv rock.

På scenen ga de et klart uttrykk med en uortodoks miks av virtuos teatralsk sceneshow med bombastiske individuelle musikerferdigheter. Deres ekstravagante og ofte aggressive liveforestillinger fikk mye kritikk på grunn av dette – selv om dette i ettertid var en heller liten forandring sammenlignet med senere rockesjangre. Det teatralske var begrenset til et persisk teppe, et klassisk piano som spant fra scenekant til scenekant, store smell på kinesiske cymbaler og et hammondorgel som ble misbrukt på scenen. (Det sympatiske orgelet ble forøvrig reparert og brukt om igjen i neste forestilling).

Historie

[rediger | rediger kilde]
Hartmanns plan for ny byport i Kiev, en av satsene hos Musorgskij som inspirerte ELP

1970-årene

[rediger | rediger kilde]

ELP ble grunnlagt i 1970. De første fire årene var en kreativ og fruktbar periode. Greg Lake produserte deres første seks album, som startet med Emerson, Lake & Palmer (1970, som inneholder den populære hit'en «Lucky Man». Det neste albumet Tarkus (1971) var deres første suksessfulle konseptalbum, beskrevet som en fortelling om den «omvendte evolusjonen». Trilogy (1972) inneholdt ELPs undervurderte og bestselgende single «From the Beginning».

I mars 1971 holdt de konsert i Newcastle, hvor de framførte sin egen tolkning og orkestrering av Modest Musorgskijs pianosuite Bilder fra en utstilling, inspirert av vennen Viktor Hartmanns bilder og avskjedsutstillingen av disse etter Hartmanns død. Konserten ble tatt opp og utgitt i 1972 på et lavprisalbum under navnet Pictures at an Exhibition, og dette ble en meget stor salgssuksess og bidro til bandets økende popularitet.

Sent 1973 ble albumet Brain Salad Surgery, med det fengende omslaget av H.R. Giger, sluppet og ble et av de mest kjente studioalbumene fra bandet. Tekstene var delvis skrevet av Pete Sinfield, som var skaperen bak konseptene og eneste låtskriver til King Crimsons første fire album. Den påfølgende verdensturnéen ble dokumentert med en massiv tre-LP-ers liveinnspilling som het Welcome Back my Friends to the Show that Never Ends. Denne inkluderer blant annet en innspilling av William Blake og Hubert Parrys «Jerusalem».

Deres relativt moderate debutforestilling var på Isle of Wight-festivalen i 1970, og var en av de siste «Flower power-festivalene» av Woodstock-æraen. I april 1974 var ELP hovedattraksjonen på California Jam Festival og ble markedsført som en større attraksjon enn storheten Deep Purple. Forestillingen ble kringkastet nasjonalt i USA og er ofte sett på som et høydepunkt i bandets karrière.

ELP tok deretter en tre års pause for å ny inspirasjon til musikken, men mistet kontakten med den stadig skiftende musikkscenen. Bandet turnerte så i USA og Canada i 1977 og 1978 i et drepende program med forestillinger kveld etter kveld – noen med full orkestrering, med lønninger som tok en stor andel av inntektene. ELP arbeidet hardt på disse turnéene på slutten av 1970-årene for å holde fast på fansen. Men ettersom Disco, Punk og New Wave sjangerne begynte å få innpass i musikklandskapet så kunne ikke ELP lenger skape det samme oppstyret av å være nyskapende i musikkinnovasjonen. Som et resultat av dette oppstod det personlige konflikter og uforsonlige forskjeller angående musikalske retninger. Men deres versjon av Aaron Coplands «Fanfare for the Common Man» fra albumet Works Vol. I fra 1977 var oppsiktsvekkende og nyskapende.

Deres siste studioalbum,Love Beach (1978), ble avvist av trioen, som selv innrømte at det ble fullført på grunn av kontrakten med plateselskapet Atlantic Records. Dette albumet fikk dårlig kritikk av både fans og anmeldere, som enkelt forsto at gruppen var lei, noe Greg Lake senere vedgikk i forskjellige intervjuer.[trenger referanse]

1980-årene

[rediger | rediger kilde]

I 1985 grunnla Keith Emerson og Greg Lake et annet «ELP» sammen med Heavy Metal-trommeslageren Cozy Powell (kjent fra Black Sabbath og Rainbow) og ga ut et album med navnet Emerson, Lake & Powell. Carl Palmer foretrakk å bli værende hos Asia og avslo fra å delta i gjenforeningen. Ryktene ville også ha det til at Bill Bruford også ville bli et medlem, men den tidligere Yes og National Health trommeslageren ble værende i King Crimson og hans egen gruppe Earthworks. Emerson, Lake & Powell fikk en hit i «Touch and Go» og fikk spilletid på radio og MTV. Men, de gamle personlige feidene mellom Greg Lake og Keith Emerson kom opp igjen under turnéen i 1986 og gruppen ble oppløst igjen.

1990-årene

[rediger | rediger kilde]

De originale ELP medlemmene ble gjenforent og ga i 1992 ut comebackalbumet Black Moon på Victory Records. Verdensturnéen i 1992/1993 ble en suksess, og kulminerte i en forestilling i Los Angeles i 1993, som ble gjengitt i veldig mange piratutgaver (bootlegs). Under denne turneen besøkte de også Norge, og spilte på Sentrum Scene. Men, oppfølgeralbumet In the Hot Seat (1994) levde ikke opp til forventningene på grunn av sykdom/skade hos både Carl Palmer og Keith Emerson.

Emerson og Palmer kom tilbake og turnerte igjen. De siste ELP-turnéene var i 1996, 1997 og 1998. Turnéprogrammet brakte dem til Japan, Sør-Amerika, Europa, USA og Canada, hvor de spilte helt nye versjoner og tidligere arbeider. Selv om disse turnéene var positive så spilte ELP på betydelig mindre arrangementer og merkbart mindre publikum. Den siste forestillingen deres var i San Diego, California i 1998. Konflikter angående et nytt album var utslagsgivende for den tredje oppløsningen. Greg Lake insisterte på å produsere albumet, siden han hadde produsert alle de suksessfulle albumene tidlig i 1970-årene. Keith Emerson klaget offentlig (på internett) at selv om han og Carl Palmer arbeidet daglig med å opprettholde deres musikalske evner, så gjorde ikke Greg Lake det samme. Lake innrømte selv at han ikke trente stemmen, og påsto at et par liveforestillinger var nok til å få den i form.

Kritikk

[rediger | rediger kilde]

Som en rekke andre band innen progrocken, ble også ELP anklaget for å være pompøst og stort anlagt.[trenger referanse] Blant annet ble det trukket fram 1978-turneen, hvor bandet hadde med seg et 60 manns orkester og 20 manns kor og fikk laget et trommesett i rustfritt stål som veide 1,5 tonn.[trenger referanse] Ved ekstravagante vaner (som de ikke er alene om innen populærmusikken), dyrt persisk teppe til å stå på scenen og spesielle silkeputer av en spesiell hardhet på hotellrommet.[trenger referanse]

Senere år

[rediger | rediger kilde]
Fra venstre: Marc Bonilla, Keith Emerson og Terje Mikkelsen på Parkteatret i Oslo 3. september 2012

Keith Emerson turnerte Storbritannia med sine gamle bandmedlemmer fra The Nice i 2002. I 2012 ga han ut et album med Marc Bonilla og Terje Mikkelsen som blant annet inkluderte Tarkus orkestrert for fullt symfoniorkester, og Fanfare for the Common Man med blåseensemble. Den siste ble også framført av Emerson på lanseringen 3. september 2012 på Parkteatret i Oslo.

Trommeslager Carl Palmer turnerer på regulær basis med sitt Carl Palmer Band, hvor han spiller elektrisk gitar på ELPs keyboarddeler på klubber. I 2002 spilte Greg Lake i USA sammen med trommeslageren Ringo Starr.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1970 – Emerson, Lake & Palmer
  • 1971 – Tarkus
  • 1971 – Pictures at an Exhibition, live
  • 1972 – Trilogy
  • 1973 – Brain Salad Surgery
  • 1974 – Welcome Back My Friends to the Show That Never Ends, live
  • 1977 – Works Vol. 1
  • 1977 – Works Vol. 2
  • 1978 – Love Beach
  • 1979 – In Concert, live
  • 1987 – To the Power of 3 (as 3)
  • 1992 – Black Moon
  • 1993 – Live at the Royal Albert Hall, live
  • 1993 – The Return of the Manticore, boxset
  • 1994 – In the Hot Seat
  • 1994 – The best of Emerson, Lake & Palmer
  • 1997 – Live at the Isle of Wight Festival 1970, live
  • 2001 – Pictures at an Exhibition, nyutgivelse av 1972 albumet, live og studioversjon
  • 2004 – The ultimate Collection, dobbelalbum

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «EMERSON, LAKE & PALMER album sales». BestSellingAlbums.org (på engelsk). Besøkt 23. september 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Emerson,_Lake_%26_Palmer&oldid=24509287»