Den demografiske overgangsmodellen

Den demografiske overgangsmodellen er en modell som brukes for å beskrive hvordan et land eller en region gjennom et historisk forløp gjennomgår en overgang fra høye fødsels- og dødsrater til lave. Modellen deler fødsels- og dødsratene inn i fem ulike faser.

Fem demografiske faser

Fase 1: førindustrielle samfunn

Fase 1 beskriver førindustrielle samfunn, hvor både fødsels- og dødsraten er høy og sterkt svingende etter naturlige hendelser, for eksempel epidemier, sult og oversvømmelser. Dessuten mangler ofte land med så stor dødelighet det meste av det vi kaller materiell utvikling. På grunn av den høye dødsraten var det nødvendig med relativ konstant og ung befolkning. Barn bidro til husholdningsøkonomien fra tidlig alder og fikk ingen utdanning, og var derfor en viktig tilgang for hver families mulighet til å overleve. Norge var i denne fasen før den industrielle revolusjonen.

Fase 2: fallende dødsrate, høy fødselsrate

Verdensbefolkningen 10 000 f.Kr.–2000 e.Kr.

I den neste fasen viser dødsraten en fallende tendens, for eksempel på grunn av bedre folkehelse og at de smittsomme sykdommene er på vei ut, mens fødselsraten er fortsatt høy. Forandringene som ledet til dette stadiet i Europa ble innledet i jordbruksrevolusjonen på 1700-tallet og gikk til å begynne med ganske langsomt. På 1900-tallet sank dødsraten i i-landene raskere. Land som befinner seg i dette stadiet i dag er blant annet Jemen, Afghanistan, Palestina, Bhutan og Laos samt store deler av Subsaharisk Afrika (utenom Sør-Afrika, Zimbabwe, Botswana, Swaziland, Lesotho, Namibia, Kenya og Ghana, som har begynt å forflytte seg til fase 3). Norge var i denne fasen mellom 1820 og 1880, etter den industrielle revolusjonen.

At dødsraten synker skyldes først og fremst to faktorer:

1. Forbedring i tilgangen til mat samt bedre jordbruksmetoder og infrastruktur, hvilket minsket risikoen for sult.
2. Forbedringer innen helsevesenet, hvilket fører til mindre risiko for sykdommer, spesielt barnesykdommer. Forbedringene handler blant annet om vaksinering, samt allment forbedring ved personhygiene og ved mathåndtering. Disse forbedringene har sammenheng med utdannelse og kunnskap om hva som forårsaker sykdommene.

Befolkningspyramide som viser fordelingen innen alder og kjønn for Angola 2005

En konsekvens av de synkende dødstallene ved fase to er rask stigende befolkningsvekst (noe som kan føre til overbefolkning) da skillet mellom døds- og fødselsratene blir stort, fordi dødsratene synker uten at fødselsratene forandrer seg særlig. Denne forandringen inntraff i nordvestlige Europa på 1800-tallet på grunn av den industrielle revolusjon. På andre halvdel av 1900-tallet kom mange u-land inn i fase to, hvilket har ført til en stor befolkningseksplosjon.

Karakteristisk for fase to er forandring i befolkningens aldersstruktur. I fase 1 dør flest i alderen mellom 5 og 10. Dette fører til at befolkningen i fase to blir yngre og yngre. Mange får barn like tidlig i livet som deres foreldre, og fruktbarheten er fortsatt høy. Bunnen i befolkningspyramiden øker først, slik at befolkningsøkningen akselererer. Aldersstrukturen i en slik befolkning illustrerers her av et eksempel, fordelingen i Angola i 2005.

Fase 3: fødselsraten synker

Vekstraten begynner å falle ved at fødselsraten synker. Tilveksten er fortsatt høy, men avtakende. Dødsraten begynner å stabilisere seg.

Det er flere årsaker som kan ligge bak denne raten, men mange er kun spekulasjoner:

• At dødsraten synker gjør at flere barn vokser opp, hvilket fører til at færre barn fødes, blant annet ved familieplanlegging.
• En økende urbanisering fører til et annet syn på et barns verdi, og kostnadene blir høyere ved å få flere barn.
• Det innføres obligatorisk utdanning, og det blir viktigere og viktigere for barna å utdanne seg for å få en respektert posisjon i samfunnet. Samtidig innføres lover som forbyr barn å arbeide utenfor hjemmet, slik at barna ikke lenger er noen arbeidskraft. På dette stadiet begynner foreldre å kjøpe ting som leker og bøker til barna, og det blir derfor dyrere å ha et barn. Fødselsraten synker også på grunn av tilgang til prevensjonsmidler og kunnskap om familieplanlegging.
• Flere og flere kvinner utdanner seg og skaffer jobb, slik at synet på at kvinner må ta seg av barna blir svakere. Dette er først og fremst et spørsmål i områder der faren utgjør ingen eller liten del av barnets oppvekst, for eksempel i Sør-Europa og Japan.
• Også seksuelle verdier spiller inn, da tilgangen på prevensjonsmidler øker og tabuet rundt sex minskes.

Befolkningspyramider her ser vi hvordan alderen til innbyggerne endrer seg gjennom fasene

Forandringene i aldersstruktur fører til at andelen ungdommer blir mindre, og med tiden en aldrende befolkning. Befolkningspyramiden blir mindre og mindre triangulær, og ser mer ut som en langstrakt ballong. Under perioden øker antall arbeidsføre, hvilket fører til at det blir mulig å øke den økonomiske tilveksten.

Dersom de ovennevnte faktorene ikke spiller inn, slik at fødselsraten ikke faller, og landet ikke fortsetter til fase fire.

Land som har opplevd at fruktbarheten minsker med over 40 % fra sine tidligere nivåer er blant annet: Costa Rica, El Salvador, Panama, Jamaica, Mexico, Colombia, Ecuador, Guyana, Surinam, Filippinene, Indonesia, Malaysia, Sri Lanka, Tyrkia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Usbekistan, Egypt, Tunisia, Algerie, Marokko, Libanon, Sør-Afrika og mange stillehavsøyer.

Land som har opplevd at fruktbarheten minsker med mellom 25 og 40 % er blant annet: Honduras, Guatemala, Nicaragua, Paraguay, Bolivia, Vietnam, Burma, India, Bangladesh, Tadsjikistan, Iran, Jordan, Qatar, De forente arabiske emirater, Zimbabwe og Botswana.

Land som har opplevd at fruktbarheten minsker med mellom 10 og 25 % er blant annet: Haiti, Papua Ny-Guinea, Nepal, Pakistan, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Libya, Sudan, Botswana, Kenya, Ghana og Senegal. Norge var i denne fasen i årene rundt overgangen til det 20. århundret.

Fase 4: relativt stabile befolkningstall

Ved fase 4 er både fødsels- og dødsratene lave, og befolkningen er relativt stabil. Det materielle ressursgrunnlaget er solid i samfunnet i denne fasen. Det har vist seg at denne fasen fører til synkende befolkningsvekst, hvilket fører til den tenkte fase 5.

Land som har et totalt fruktbarhetsnivå på under 2,5 i år 1997 (det vil si i fase 4) er blant annet USA, Canada, Brasil, Australia, New Zealand, størsteparten av Europa, Bahamas, Puerto Rico, Trinidad og Tobago, Sri Lanka, Singapore, Kina, Nord-Korea, Thailand og Mauritius.

Fase 5: Negativ-naturlig befolkningsvekst

Diagram som viser den demografiske overgangsmodellen, inkludert fase fem

På grunn av at fødselsraten har sunket de siste årene har gjennomsnittsalderen blitt høyere. Dette gjør at fødselsraten her kan bli mindre enn dødsraten. Dette stadiet er kun en tenkt fase, da det ikke er noen land som har gjennomgått denne ennå.

Land som Tyskland, Italia, Spania, Sør-Korea, Portugal, Hellas og fremfor alt Japan har likevel en fødselsrate som ligger under dødsraten, og befolkningstallet er derfor synkende. Størsteparten av befolkningsveksten i disse landene er basert på innvandring. Fødselsratene i Kina, Hongkong, Singapore, Thailand og Cuba er også lavere enn dødsratene, men befolkningen har ikke sunket merkbart enda, fordi befolkningen i disse landene er relativt ung.

Den demografiske overgangsmodellen i i-land

Den demografiske gjennomgangen er noe alle i-land har til felles. Disse landene viser en tydelig forbindelse mellom den demografiske overgangen og overgangen fra jordbruksøkonomien til industri og urbanisering (selv om afrikanske land som Uganda har en tilsvarende overgang uten den industrielle biten, sannsynligvis på grunn av rask urbanisering uavhengig av økonomisk utvikling). Øst i Asia begynner nyindustrialiserte land som Thailand og Sør-Korea å bevege seg mot fase 4 i den demografiske overgangsmodellen.

Norge

I Norges tilfelle var både fødsels- og dødsraten høy helt fram til 1800-tallet (fase 1). I 1789 ble det faktisk målt en høyere dødsrate enn fødselsrate. Dødeligheten begynte å avta rundt 1820 (fase 2), mens fødselsraten avtok rundt 1870–1880 (fase 3). Viktige årsaker var slutt på de store krigene, bedre tilgang på mat og færre epidemiske sykdommer. Denne fasen varte fram til rundt 1930-tallet. Dødsraten ble mindre og mindre i dette tidsrommet. Den totale tilveksten til det norske samfunnet på denne tiden ble enda mindre på grunn av ting som for eksempel stor utvandring til USA og andre land. Fra 1930-tallet var folk mer bevisst på barnebegrensing og fødselsraten sank.

Mellom 1940 og 1945 ble vi offer for andre verdenskrig som ga utslag i større dødsrate og lavere fødselsrate. Etter 1945 økte fødselsraten betraktelig på grunn av utsatte fødsler, gjenforeninger og generelt gleden over at krigen var over. Ting som krig er en ”uforutsett forstyrrelse” i modellen og kan føre til uregelmessigheter i slike perioder. Fødselsraten var stor i perioden fram mot 1970, men avtok da sterkt fram mot 1980. Dagens fødselsrate er stigende, men fortsatt ligger vi under reproduksjonsnivået. Dette er på grunn av at dødsraten, som sank på 1950- og 1960-tallet, steg igjen fram mot våre dager på grunn av en eldre befolkning.

Den demografiske overgangsmodellen i U-land

De fleste u-land, som for eksempel Afghanistan (som preges av høy dødsrate, særlig blant spedbarn), befinner seg i fase 2 og 3. Det er neppe realistisk at alle land gjennomfører den demografiske overgangen på samme måte som i I-landene. Hvis man ser på u-landene i dag, er ikke utviklingen alltid lik det som har skjedd i de fleste I-land. Alle land i verden, også de fattigste, har hatt en nedgang i dødsraten. For verdens u-land har utviklingen i siste halvdel av 1900-tallet og på 2000-tallet gått mye kjappere enn den gjorde for I-landene i den tilsvarende fasen på 1800-tallet. I tillegg har de fleste u-landene en nedgang i fødselsraten, og har hatt en vesentlig kortere fase 2, enn hva tilfellet var i i-landene.

Se også

• Liste over land og territorier etter fertilitetsrate

Litteratur

•Solerød, H. (2003): Mennesker og ressurser. 2.utg. Gyldendal, Oslo. (Kap. 5)