Li Xiannian

Li Xiannian (kinesisk: 李先念, pinyin: Lǐ Xiānniàn , født 23. juni 1909 i fylket Hong'an i provinsen Hubei i Kina, død 21. juni 1992) var Folkerepublikken Kinas president fra 1983 til 1988, og deretter president for Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse til sin død.

Li Xiannian
Født		23. juni 1909 Hong'an
Død		21. juni 1992 (82 år) Beijing
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell, revolusjonær
Embete		Folkerepublikken Kinas president (1983–1988) Chairman of the National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference (1988–1992) Vice Premier of the State Council of the People's Republic of China (1954–1980) Vice Chairman of the Chinese Communist Party (1977–1982) Minister of Finance of the People's Republic of China (1954–1970) Party secretary of a province-level committee of the Chinese Communist Party Secretary of the Central Secretariat of the Chinese Communist Party (1958–1969) medlem av politbyråets stående komité til Kinas kommunistparti (1977–1987)
Utdannet ved		Jiaotonguniversitetet i Shanghai
Ektefelle		Lin Jiamei
Barn		Li Xiaolin
Parti		Kinas kommunistparti (1927–)
Nasjonalitet		Kina
Gravlagt		Babaoshan revolusjonære gravlund
Utmerkelser		Order of the Tribute to the Republic People's Liberation Army Strategist
Li Xiannian på Commons

Han var en innflytelsesrik politisk skikkelse i Folkerepublikken, og var medlem av Politbyrået fra 1956. Han var finansminister fra 1954. Under kulturrevolusjonen falt han i unåde, men ble takket være statsminister Zhou Enlai gjeninnsatt som finansminister i 1973. Han innledet økonomiske reformer i retning markedsøkonomi – det som etter hvert skulle bli den såkalte reform og åpning-politikken. Han var også visestatsminister i noen år.

Hen ble av kommunistene regnet som en av de åtte eldste.

Liv og virke

Tidlig karriere

Li ble medlem av det kinesiske kommunistparti i 1927, og var kaptein og politisk kommissær i Folkets frigjøringshær under den lange marsjen.

Maoistisk politiker

Etter kommunistenes seier i Kina ble Li utnevnt til partisekretær for provinsen Hubei (1949–1954), og han var kommandant og politisk kommissær for Hubeis militærgarnison. I 1950 ble Li valgt til første formann for Hubeis folkeregjering. Mens han arbeidet i Hubei ble Li utnevnt til partisekretær for Wuhan og viseformann for Folkerepublikkens militære kommisjon for det sørlige-sentrale Kina.

I 1954 ble Li utnevnt til Kinas finansminister. Li var også visestatsminister for hele perioden fra 1954 til 1980. Selv om han mistet sitt verv som finansminister under kulturrevolusjonen ble han ikke desto mindre beskyttet av Zhou Enlais og ble den eneste sivile embedsmann som tjenestegjorde med statsministeren gjennom hele denne urolige perioden. I 1976 spilte Li en instrumentell rolle i Firerbandens fall. Etter gruppens fall fra makten ble Li utnevnt tul viseformann for det kinesiske kommunistiske parti og til medlem av den sentrale militærkommisjon.

Politiker og president etter Mao-æraen

Da Hua Guofeng kom til makt etter Mao Zedongs død, ble Li Huas viktigste økonomiske rådgiver. Dersom Hua hadde lykkes i sine bestrebelser på å nå helt til maktens tinde, ville Li ha blitt en av Kinas mektigste skikkelser. Men Lis politiske karriere stagnerte da Deng Xiaoping overskygget Hua som Kinas «Paramount Leader». I resten av karrieren beklaget Li seg over at hans prestasjoner i det korte Hua-interregnumet ikke var blitt tilstrekkelig anerkjent som grunnlag for de fremskritt som Kinna opplevde i 1980-årene. Li støttet opp om Dengs reform og hjalp Deng frem til makt.

Li trodde fast på ortododoks sentralplanlegging og sosiopolitisk konformitet, og mislikte dermed Deng Xiaopings mest radikale reformtanker. Han var faktisk den som var annsvarlig for utarbeidelsen av den kortlivede tiårsplanen av 1978 dom tok sikte på å bygge en økonomi etter sovjetisk forbilde, med tunginsdistri og energiproduksjon i sentrum. Deng terminerte raskt dette, og instituterte sin egen «go slow»-tilbærming som gradvis åpnet for utviklingen av lettindustri og konsumorientert produksjon. Han innsatte også etter hvert yngre menn av hans skole til viktige stillinger i styringsverket. Én av dem var statsminister Zhao Ziyang, som Li var en sterk motstander av fordi han fant ham alt for villig til å importere vestlige tankebaner og bevege seg bort fra planøkonomien. Ifølge Zhao «hatet [Li] meg fordi jeg implementerte Deng Xiaopings reformer, men ettersom det var vanskelig for ham å gå åpent ut mot Deng, gjorde han meg som målet for sin opposisjon»."

I 1983, etter innføringen av den ny konstitusjon, ble Li utnevnt til president av Kina i en alder av 74 år. I pakt med 1982-konstitusjonen var presidentens rolle «hovedsakelig seremoniell», men vervet representerte en anerkjennelse av Lis rolle som repektert partiveteran og medlem av det kinesiske politbyrås stående komite. I 1984 møtte Li den amerikanske president Ronald Reagan under dennes besøk i Kina, og han drøftet da Taiwans status med presidenten. Li nesøkte USA i juli 1985; hav var den første statssjef for Folkerepublikken Kina som foretok et slikt besøk.

Som tiåret skred frem overtalte Deng Xiaoping de fleste av partiveteranene til å tre tilbake - Deng hadde alltid vært en motstander av livsvarige utnevnelser. Li fratrådte som president i 1988 og ble etterfulgt av Yang Shangkun. Li ble så utnevnt til formann for Det kinesiske folks politisk-konsultative konferanse. Han var en sterk tilhenger av Jiang Zemins arbeid for å komme til makt, og under Tiananmenprotestene i 1989 var Li en av de partiveteranene som gikk sterkest inn for en fast respons mot demonstrasjonene og støttet statsminister Li Pengs ønske om å sette inn militære styrker for å stanse protestene. Li fortsatte i regjeringsverket frem til sin død i 1992.

Eksterne lenker

• (en) Li Xiannian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Li Xiannian hos China Vitae