Sino-tibetanske språk
Sino-tibetanske språk er en språkfamilie i Asia som omfatter om lag 500 forskjellige språk. Språkene tales av omtrent 1,4 milliarder mennesker, og de sino-tibetanske språkene er den nest største språkfamilien i verden etter indoeuropeisk.
Sino-tibetanske språk | |||
---|---|---|---|
Antall brukere | 1 200 000 000 | ||
Språkkoder | |||
ISO 639-2 | sit | ||
ISO 639-6 | snot | ||
Glottolog | sino1245 |
Mange av de mer kjente sino-tibetanske språkene er tonespråk, men dette behøver ikke å være et bevis på genetisk beslektelse, da toneforskjeller kan oppstå i et språk på relativt kort tid, og kan ha spredd seg til andre språk på grunn av en språkbunt.
Noen av språkene i familien er kinesisk, burmesisk/myanmarsk, dzongkha og nepal bhasa/newari.
Noen språkforskere, som Christopher Beckwith og Roy Andrew Miller, mener at kinesisk ikke er beslektet med tibeto-burmanske språk.
En studie fra 2019 plasserer hjemlandet til de sino-tibetanske språk i dalen til Huang He i Nord-Kina. Her oppstod språkfamilien for omtrent 7200 år siden blant mennesker som dyrket hirse og hadde griser og sauer som husdyr. De kjente derimot ikke til ris, hester, storfe, hvete eller bygg, noe som bekreftes av en analyse av kognater i de ulike datterspråkene.
Inndeling
redigerLingvisten James Matisoffs allment aksepterte inndeling er den følgende:
Sino-tibetanske språk (Matisoff)
- Sinittiske språk
- Tibeto-burmanske språk
- Kamarupan
- Himalayiske språk
- Maha-kiranti (omfatter bhasa, magar, rai)
- Tibeto-kinauri (omfatter tibetansk, lepcha)
- Qiangspråk
- Jingpho-nung-lu-språk
- Yipho-burmanske språk-Naxi
- Karenspråk
- Baispråk
Ikke alle «grener» av Matisoffs inndeling skal forstås som genealogiske noder. For eksempel hevder ikke Matisoff at familiene i grenene kamarupan og himalayiska språk har noen annen relasjon til hverandre enn deres geografiske utbredelse. Disse grupperinger er ment som praktiske kategorier i påvente av mer kunnskap og mer detaljert komparativt arbeid.
Likesom Matisoff medgir George van Driem at «kuki-naga-språkenes» (kuki, mizo, meithei, med flere) forhold, både hva gjelder deres innbyrdes relasjon og deres relasjon til øvrige tibeto-burmanske språk, er uklare. Derimot foretrekker van Driem å la dem stå ukategorisert snarwre enn å danne en gruppering basert på geografisk utbredelse.
Visse lingvister, mest tydeligt van Driem, har foreslått at kinesisk har fått sin tradisjonelt privilegerte rolle i Matisoffs inndelning basert mer på kulturelle enn lingvistiske kriterier. På samme måte som semittiske språk en gang ble ansett som en hovedavdeling av en hamito-semittisk språkfamilie og senere ble degradert til en underavdelning av afroasiatiske språk, så finnes det nå foreslåtte inndelniger der de sinittiska språk anses som en underavdelning av tibeto-burmanske språk.
Van Driems inndelning er typisk for denne oppfatning:
Tibeto-burmanske språk (van Driem)
- Brahmaputran
- Sørlige tibeto-burmanske språk
- Sinobodiske språk
- Sinittiske språk
- Bodo-himalayiske (omfatter tibetansk)
- Kirantispråk
- Tamangspråk
- (flere isolerte språk innen de inobodiske språk)
- et antall andre små familier og isolerte språk som hovudgrener ut fra de tibeto-burmanske språk, som (nepalsk bhasa, qiang, nung, magar, med flere.
Kjernen i denne modell kalles for den sinobodiske hypotese ettersom den foreslår at kinesiskens nærmeste slektninger er de bodiske språk som tibetansk.
Litteratur
rediger- Coblin, W. South. 1986. A Sinologist's Handlist of Sino-Tibetan Lexical Comparisons. Monumenta Serica Monograph Series 18. Nettetal: Steyler Verlag.ISBN 3-87787-208-5
- Matisoff, James. 2003. Handbook of Proto-Tibeto-Burman: System and Philosophy of Sino-Tibetan Reconstruction. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-09843-9
- Thurgood, Graham. 2002. Sino-Tibetan Languages. Oxford. RoutledgeCurzon. ISBN 0-7007-1129-5
- Sagart, Laurent m.fl. (2019). «Dated language phylogenies shed light on the ancestry of Sino-Tibetan». Proc. Natl. Acad. Sci. USA. 116 (21): 10317–10322. PMC 6534992 . PMID 31061123. doi:10.1073/pnas.1817972116.