Den katolske kirke i Norge
Den katolske kirke i Norge ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer. Med Olav den hellige ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Det er nå ca. 46 000 katolikker i Norge, det vil si litt over 1% av befolkningen. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener kirken nå om lag 200 000 katolikker i Norge. Kirken mottar imidlertid kun statstilskudd for de 46 000 katolikkene som har norsk personnummer.
Historie
Etter Reformasjonen
Det var ingen folkebevegelse som førte til reformasjonen i Norge i 1537. Det brede laget av folket hadde lite kjennskap til reformasjonstankene. Trosskiftet fra katolisisme til protestantisme skjedde først og fremst ut fra økonomiske og politiske interesser. Reformasjonen førte til at Kong Kristian III fikk hånd om alt kirkegodset i Norge, noe som utgjorde halvparten av all jord i landet.
Den nye troen var fremmed for nordmennene, og ble introdusert for dem gjennom danske prester og danske bøker. Reformasjonen ble oppfattet som en tvang av svært mange. Flere adels- og embetsmenn ville imidlertid være med og dele kirkegodset, og støttet reformasjonen av den grunn.
Reformasjonen førte til at bare den lutherske statskirken, Den norske kirke, ble tillatt. Dermed ble den kirken som hadde eksistert i 500 år i Norge forbudt. Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og Den katolske kirke ble en undergrunnskirke. I 1624 kom det forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, under trussel om dødsstraff.
Etter 1843
I Norges grunnlov fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. Kong Karl III Johan ga tillatelse til dette, og presten Gottfried Ignatius Montz reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire messe i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og det teologiske fakultet. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.
6. mars 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere.
I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner).
Struktur i moderne tid
I den katolske kirke er den viktigste enheten bispedømmene. Disse kan være samlet under et erkebispedømme, eller stå direkte under Roma. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, kapelldistrikter, der det er nødvendig.
Bispedømmer og stift
Norge ble i 1667 underlagt det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen, med sete i Bremen. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet Vikariatet for de nordiske misjoner. I 1781 ble den skandinaviske halvøy skilt ut i det apostoliske vikariatet Sverige, med sete i Stockholm.
I 1852, ni år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen jurisdiksjon, det apostoliske prefekturet Nordpolmisjonen. Denne dekket også bl. a. Island og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefektur i 1869 og vikariat i 1892.
I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene (sui iuris) Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefektur i 1935, og Nord-Norge i 1944.
Neste endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.
I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen stift om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift.
Menigheter
Den katolske kirke i Norge besto pr november 2007 av 34 menigheter og ett kapelldistrikt. Nedenfor er de rangert etter kirkedistrikt og kronologisk etter opprettelsestidspunkt som «stasjon» eller menighet.
I Oslo Katolske Bispedømme:
- 1843: St. Olav (Oslo)
- 1858: St. Paul (Bergen)
- 1870: St. Peter (Halden)
- 1878: St. Birgitta (Fredrikstad)
- 1889: Vår Frue (Porsgrunn)
- 1890: St. Ansgar (Kristiansand)
- 1890: St. Hallvard (Oslo)
- 1898: St. Svithun (Stavanger)
- 1899: St. Laurentius (Drammen)
- 1911: St. Franciskus Xaverius (Arendal)
- 1924: St. Torfinn (Hamar)
- 1926: Maria (opprinnelig Jesu Hjerte-menigheten, Stabekk)
- 1926: St. Josef (Haugesund)
- 1929: St. Olav (Tønsberg)
- 1935: St. Teresia (Hønefoss)
- 1952: St. Magnus (Lillestrøm)
- 1956: Maria (Lillehammer)
- 1989: St. Mikael (Moss)
- 1992: Maria (Askim)
- 1993: St. Frans (Larvik)
- 2007: St. Thomas (Valdres), kapelldistrikt
- 2007: St. Gudmund (Jessheim)
- 2007: Sta. Clara (Kongsvinger)
I Tromsø stift:
- 1859: Vår Frue (Tromsø)
- 1874: St. Mikael (Hammerfest, hvori opptatt St. Josef i Alta som ble opprettet 1855)
- 1893: St. Sunniva (Harstad)
- 1935: Hl. Familie (Stamsund)
- 1951: St. Eystein (Bodø)
- 1988: Kristus Kongen (Narvik)
- 2003: Hl. Ånd (Mosjøen)
I Trondheim stift:
- 1902: St. Olav (Trondheim - hvori opptatt Jesu Hjerte som ble opprettet 1872)
- 1923: St. Sunniva (Molde)
- 1934: St. Eystein (Kristiansund)
- 1959: Vår Frue (Ålesund)
- 1964: St. Torfinn (Levanger)
Klostervesen
Kirkelige organisasjoner
Caritas Norge
Nødhjelpsorganiasjonen Caritas Norge ble opprettet i 1964, som arvtager for Katolsk Flyktninghjelp.
Norges Unge Katolikker
Norges Unge Katolikker (NUK) er en katolsk barne- og ungdomsorganisasjon som har sitt utspring i de katolske menighetene i Norge. NUK er et fellesskap hvor barn og unge har sin egen plass og kan treffe andre katolikker. NUK som organisasjon baserer sitt arbeid på troskap til Kirken og arbeider i samråd med biskopene på stiftsplan, og sogneprestene i de enkelte menighetene. NUK støttes av biskopene i de tre katolske stiftene i Norge.
Til grunn for alt NUKs arbeid ligger de tre nøkkelbegrepene Tro, Fellesskap og Handling.
Organisasjonen har lokallag rundt om i hele landet. Her treffes barn og ungdommer for å bygge opp vennskap og fellesskap med hverandre i troen, og for å gjøre ting for andre mennesker. Det lokale arbeidet er det primære i NUKs virksomhet. Hvert år arrangeres det også barne- og ungdomsleirer i regi av NUK. Disse leirene er spredt rundt i hele landet. Det arrangeres påskeleirer for ungdom og sommerleirer for alle aldersgrupper. NUK arrangerer også flere helgesamlinger hvert år.
NUK er medlem av Nordisk Katolsk Ungdomsråd, Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), Amnesty International og SOS-rasisme.
Ministrantutvalget
Ministrantutvalget (MU) er et selvstendig nasjonalt organ av og for ministranter i Den Katolske Kirke i Norge.
Ministrantutvalgets historie
Forslaget til utvalgets opprettelse ble først fremmet av Kim Anh Le og Arthur Haakonsen i 2003. Ideen ble videre drøftet med ledende skikkelser i ministrantmiljøet og den katolske geistligheten hvor det var bred enighet om nødvendigheten av et slikt organ. Dette førte til utvalgets opprettelse på ministranthelgen i Bergen, 2004.
Det første utvalget bestod av Pablo Barrera (moderator), Alexander Golding (visemoderator), Eirin Larsen, Kim Anh Le, Arthur Haakonsen og Andrzej Wacko. Fire av representantene trakk seg ved ministranthelgen i Oslo 2006 i anledning valget til et nytt MU. Valget ble senere kjent ugyldig og førte til et interimstyre bestående av A. Golding (moderator) og A. Haakonsen (visemoderator) frem til en ministrantlederhelg ble organisert i november 2006. Representatene ved dette møtet diskuterte fremtiden for ministrantarbeidet på nasjonalt plan i Norge. Her ble det også valgt et nytt interimstyre som bl.a. skal arbeide med vedtekter og formelle aspekter ved utvalget frem til en ministrantsamling høsten 2007.