[go: nahoru, domu]

Kinesisk: Forskjell mellom sideversjoner

Slettet innhold Innhold lagt til
HRoestBot (diskusjon | bidrag)
m Eksterne lenker: ikke stubb
 
(81 mellomliggende versjoner av 44 brukere er ikke vist)
Linje 7:
|-
| valign="top"|Talt i:
|[[Folkerepublikken Kina]], [[Republikken Kina]], [[Singapore]], [[Indonesia]], [[Malaysia]], og[[Mongolia]], i[[Kasakhstan]], [[Kirgisistan]], [[Tadsjikistan]], [[Afghanistan]], [[Pakistan]], [[Nepal]], [[Bhutan]], andre
[[India]], [[Myanmar]], [[Laos]], [[Vietnam]], [[Macao]], [[Hongkong]], [[Sør-Korea]], [[Russland]], [[Frankrike]],
|-
| valign="top"|[[Liste over språk etter utbredelse|Rangering]]:
Rad 23 ⟶ 24:
|-
| valign="top"|Regulerande organ:
| i Folkerepublikken Kina: [https://web.archive.org/web/20151218080430/http://www.china-language.gov.cn/ ulike organ](på kinesisk)
|-
! colspan="2" bgcolor="tomato"|Språkkoder
Rad 39 ⟶ 40:
|colspan="2" style="font-size:80%"|'''Merk''': Ikke alle språkforskere regner kinesisk som ''ett'' språk. Se [[Kinesisk språk#Er kinesisk et språk eller en språkfamilie?|her]] for mer informasjon om denne begrepsforskjellen.
|}
'''Kinesisk''', eller '''han-kinesisk''',{{efn|汉语/漢語, 华语/華語, eller 中文; [[pinyin]]: ''hànyǔ'', ''huáyǔ'', eller ''zhōngwén'', på norsk «Han-språk», «Hua-språk» eller «talemålet i sentrale strøk»}} er et språk eller en [[språkgruppe]] som hører til den [[Sinotibetanske språk|sinotibetanske]] [[språkfamilier|språkfamilien]]. Kinesisk domineres av talespråket '''[[Mandarin (språk)|mandarin]]''', og «kinesisk» brukes gjerne [[metonym]]t som [[synonym]] for mandarin.<ref>[http://www.danwei.org/language/chinas_national_strategic_lang.php A national strategic language for China] {{Wayback|url=http://www.danwei.org/language/chinas_national_strategic_lang.php |date=20110326055655 }} – Zhang Wenmu for ''Danwei'', 10. februar 2010</ref> Språket skrives med kinesiske skrifttegn, kjent som [[hanzi]] (汉字 ''Hanzi'', «han-skrift»). Om lag 20&nbsp;% av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden, hvis man regner det som ett språk. Det normerte kinesiske språket ([[standard kinesisk]]) er det offisielle språket i [[Folkerepublikken Kina]] og [[Republikken Kina]] ([[Taiwan]]), i tillegg til å være ett av fire offisielle språk i [[Singapore]], og ett av de seks offisielle språk i [[FN]].
 
Avhengig av klassifiseringsmetode, er det mellom seks og tolv språkgrupper innenfor Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De største språkgruppene er [[Mandarin (språk)|mandarin]] (1&nbsp;000 millioner), [[wu (språk)|wu]] (90 millioner), [[kantonesisk]] (ca. 80 millioner), foruten ikke-kinesiske språk som [[mongolsk]] og [[tibetansk]].{{Utdyp|Det er uklart hva som menes her, siden artikkelen blander kinesiske og ikke-kinesiske språk. Man bør spesifisere hvor mange av de 6-12 språkgruppene som er kinesiske, og hvilke som ikke er kinesiske.}} Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Beijing-varianten av [[Mandarin (språk)|mandarin]] - som er å regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.
'''Kinesisk''', eller '''han-kinesisk''' (汉语/漢語, 华语/華語, eller 中文; [[pinyin]]: ''hànyǔ'', ''huáyǔ'', eller ''zhōngwén'', på norsk «Han-språk», «Hua-språk» eller «midtens talemål») er et språk eller en [[språkgruppe]] som hører til den [[Sinotibetanske språk|sinotibetanske]] [[språkfamilier|språkfamilien]]. Kinesisk domineres av talespråket '''[[Mandarin (språk)|mandarin]]''', som også er et synonym for «kinesisk»<ref>[http://www.danwei.org/language/chinas_national_strategic_lang.php A national strategic language for China] - Zhang Wenmu for ''Danwei'', 10. februar 2010</ref>. Språket skrives på skriftsystemet [[hanzi]] (汉字 ''Hanzi'', «han-skrift»). Omlag 20&nbsp;% av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden, hvis man regner det som ett språk. Det normerte kinesiske språket ([[standard kinesisk]]) er det offisielle språket i [[Folkerepublikken Kina]] og Republikken Kina ([[Taiwan]]), og er ett av fire offisielle språk i [[Singapore]], og ett av de seks offisielle språk i [[FN]].
 
Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.Kr. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som «[[klassisk kinesisk]]» og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med [[latin]] i [[Europa]] fjernet talemålet seg mer og mer fra klassisk kinesisk slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene kalles i dag «tradisjonelle», og blir fortsatt brukt på [[Taiwan]], i [[Hongkong]] og [[Macao]] og andre grupper kinesere utenfor Folkerepublikken, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken, og etter hvert også i [[Malaysia]] og [[Singapore]]. (Internasjonale institusjoner som har kinesisk som offisielt arbeidsspråk, bruker det samme tegnsettet som det [[Ett-Kina-politikk|landet som representerer «Kina»]].)
Avhengig av klassifiseirngsmetode, er det mellom seks og tolv språkgrupper innenfor Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De største språkgruppene er [[Mandarin (språk)|mandarin]] (1.000 millioner), [[wu (språk)|wu]] (90 millioner), [[kantonesisk]] (ca 80 millioner), foruten ikke-kinesiske språk som [[mongolsk]] og [[tibetansk]]. Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Beijing-varianten av [[Mandarin (språk)|mandarin]] - som er å regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.
 
En stor forskjell mellom kinesisk språk og de [[indoeuropeisk]]e er at kineserne klarere skiller mellom skriftspråk (''wén''), og talespråk (''yǔ''). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (''zì'') og talte ord (''huá'').
Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.Kr. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som «[[Klassisk kinesisk]]» og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med [[Latin]] i [[Europa]] fjernet klassisk kinesisk seg mer og mer fra talemålet slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene ble kalt «Tradisjonelle», og ble fortsatt brukt på [[Taiwan]], mens de forenklede overtok i Folkerepublikken.
 
En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk, men med ett felles skriftspråk.
En stor forskjell mellom kinesisk språk og de [[indoeuropeisk]]e er at kineserene klarere skiller mellom skriftspråk (''wén''), og talespråk (''yǔ''). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (''zì'') og talte ord (''huá'').
 
En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftsspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk men med ett felles skriftspråk.
 
==Kinesisk talespråk==
Kinesisk talespråk er et [[tonespråk]] og er i slekt med [[tibetansk]] og [[burmesisk]], men er ikke i slekt med nabospråkene [[mongolsk]], [[koreansk]], [[vietnamesisk]], [[thai]] eller [[japansk]]. Disse språkene har likevel blitt påvirket av kinesisk gjennom tidene. Taiwan-kinesisk, koreansk og japansk språk bruker [[hanzi|kinesiske tegn]] i skriftspråkene sine, da kalt henholdsvis ''[[hancha]]'', ''[[hanja]]'' og ''[[kanji]]''. I [[Nord-Korea]] brukes ikke lenger [[hanja]], og ''[[Hangul]]'' er der det eneste skriftspråket. I [[Sør-Korea]] bruker en [[hanja]] som en slags uthevet tekst. Vietnamesisk har også mange kinesiske [[låneordlånord]], men siden språket nå skrives med [[det latinske alfabetet]], bruker man ikke lenger kinesiske tegn.
 
De fleste språkforskere klassifiserer variantene av kinesisk underi den sinotibetanske [[språkfamilie]]n. De antar at det eksisterte et urspråk (tilsvarandetilsvarende [[protoindoeuropeisk]]) som alle de [[sinittiske språk|sinittiske]] og [[tibetokarenske språk|tibetokarenske]] språkene stammer fra. Sammenhengen mellom kinesisk og de andre sino-tibetanske språkene er ennå uklar og er gjenstand for forskning. Forskere forsøker å rekonstruere [[protosinotibetansk]]. Det største problemet er at selv om det finnes god dokumentasjon som hjelper oss imed å rekonstruere lydene av antikk kinesisk, så finnes det ingen skriftlig dokumentasjon på skillet mellom protosinotibetansk. I tillegg er mange av de andre språkene som kunne ha fått betydning i rekonstrueringen av proto-sino-tibetansk dårlig dokumenterte og forstått .{{Trenger referanse}} .
 
Kartene ovenfor viser undergrupperingene av han-kinesisk. Disse blir ofte kalt dialekter, selv om de lingvistisk sett kan ses på som ulike språk. De syv hovedgruppene av han-dialekter er [[mandarinspråk|mandarin]] (se linjene trukket fra [[Beijing]]), [[Wu (språk)|wu]] (inkl. [[shanghainesisk]]), [[xiang]], [[yuè]] (kantonesisk), [[gan (språk)|gan]], [[Hakka (språk)|hakka]] og [[Min (språk)|min]]. SpråkforskermeSpråkforskerne deler denne siste gruppen opp i 5 eller 7 undergrupper, alle med språk som regnes som gjensidig uforståelige. Språkforskere som skiller mellom ti i steden foristedenfor syv hovedgrupper skiller [[jin]] fra mandarin, [[ping (kinesisk)|ping]] fra yue, og hui fra wu. Det finnes også mange andre mindre grupper som gjør klassifisering forvirrende. Disse inkluderer blant annet [[dungan]], en nordvestlig mandarindialekt snakket av muslimer av kinesisk opphav som bor i [[Kirgisistan]], [[danzhouhua]] talt på [[Hainan]], [[xianghuawaxianghua]] 乡话 (ikke det samme som xiang 湘) talt i vestre Hunan, og [[shaozhou-tuhua]] talt i nordre Guangdong.
 
I tillegg til de overnevnteovennevnte, finnes også begrepene [[putonghua]] og [[guoyu]] for de offisielle språkene henholdsvis i [[Folkerepublikken Kina]] og i [[Republikken Kina]] ([[Taiwan]]). Begge disse er basert på (mandarin)dialekten av han-kinesisk slik den snakkes rundt Beijing, og blir brukt som et ''[[lingua franca]]'' på det kinesiske subkontinentet. Det er derfor stats-, media- og undervisningsspråket i begge disse landene.
 
Der er strid om terminologien som blir brukt for å beskrive de forskjellige undergruppene til kinesisk. Noen foretrekker å kalle kinesisk et [[språk]] og undergruppene [[dialekt]]er, mens andre foretrekker å kalle kinesisk en [[språkfamilie]] og undergruppene [[språk]]. Men selv om [[Dungan]] ligger veldig nær han-kinesisk, er det ikke mange som regner det som «kinesisk» siden det er blir skrevet med [[kyrillisk alfabet|kyrillisk]] alfabet, og talt av [[dunganfolket]] utenfor Kina, et folk som ikke blir regnet for å være kinesisk.
Linje 64:
 
===Er kinesisk et språk eller en språkfamilie?===
[[Fil:Map of sinitic languages full-en.svg|thumb|Variantene innen det kinesiske språk, eller den kinesiske språkfamilie]]
Kinesisk talespråk er satt sammen av mange regionale og gjensidig uforståelige varianter. I [[Vesten]] kjenner mange til hvordan de [[romanske språk]]ene alle stammer fra [[latin]] og dermed har mange lignende egenskaper - selv om de er gjensidig uforståelige. Den kinesiske lingvistiske utviklingen er likeartet, men den sosiopolitiske sammenhengen er ganske ulik.
Kinesisk talespråk er satt sammen av mange regionale og gjensidig uforståelige varianter. I [[Vesten]] kjenner mange til hvordan de [[romanske språk]]ene alle stammer fra [[latin]] og dermed har mange lignende egenskaper – selv om de er gjensidig uforståelige. Den kinesiske språkutviklingen er likeartet, men den sosiopolitiske sammenhengen er ganske ulik.
 
Politisk oppstykking i [[Europa]] skapte uavhengige nasjonalstater som er noenlunde like store som de kinesiske provinsene. Dette skapte et politisk ønske om å danne separate kulturelle og literærelitterære mål i de forskjellige nasjonalstatene. Språkene ble standardiserte innen hver stat.
 
I Kina eksisterte det hele tiden en kulturell og litterær standard, selv om det samtidig ikke eksisterte noe spesielt ønske om å standardisere talespråket mellom de ulike byene og provinsene. Dette resulterte i en lingvistiskspråklig kontekst som er svært ulik den vi ser i Europa, og dette har hatt sterk påvirkning på hvordan en beskriver de ulike variantene av kinesisk talespråk.
 
Det var for eksempel vanlig at språket i en [[nasjonalstat]] ble standardisert til slik det ble talt i hovedstaden {{referanse}} . Det gjorde det lett å klassifisere språk som for eksempel [[fransk]] og [[spansk]] og var med på å skjerpe de lingvistiskespråklige forskjellene. En [[bonde]] på den franske siden av grensen begynte å modellere språket sitt etter slik en snakket i [[Paris]], mens en bonde på den spanske siden snakket mer [[Madrid]]-dialekt. Dette skjedde ikke i Kina, så kategorisering av variasjoner kan være vanskelig, delvis fordi ulike dialekter blander seg med hverandre. På grunn av dette er språkforskere uenige med hverandre om klassifisering.
 
Kinesere ser generelt på kinesisk som étt språk. For å beskrive dialekter bruker kinesere vanligvis ''bymål'', som i ''Beijing hua'' (北京話/北京话, beijingmål), eller ''Shanghai hua'' (上海話/上海话, [[shanghainesisk|shanghaidialekt]]). Folk flest bryr seg dermed lite om hvordan disse forskjellige ''hua'' er kategoriserte som "språk" basert på gjensidig forståelse. Selv om mange naboprovinser i Nord-Kina har ganske likt talespråk, mens folk i naboprovinser i Sør-Kina kan ha problem med å forstå hverandre, blir alle disse språkvariantene regnet som ulike ''hua'', likestilte varianter av ett kinesisk talespråk.
Rad 76 ⟶ 77:
På grunn av denne oppfatningen om ett kinesisk talespråk av majoriteten av de kinesisktalende, bruker mange språkforskere denne definisjonen og regner kinesisk som ett språk og variasjon som dialekter. Andre bruker gjensidig forståelse mellom språkbrukere for å definere fra syv til sytten ulikt beslektede «språk» under språkgruppen kinesisk, alle med variasjoner en kan sammenligne med variasjonene i de romanske språkene.
 
Det bør også merkes at dette skillet kan ha politiske overtoner. Å regne kinesisk som forskjellige språk kan implisere at [[Kina]] faktisk skulle ha vært mange ulike nasjoner, og at Hàn-folket faktisk er sammensatt av flere etnisiteter. Kinesiske myndigheter avviser kategorisk at dialektene er ''språk'', og mange kinesere trviestrives heller ikke med tanken om flere kinesiske språk fordi de er redde for at den kan legitimisere separatistbevegelser. Tilhengere av taiwansk uavhengighet driver for eksempel fram Min- og Hakka-undervising.
 
Sammenhengene mellom etnisitet, politikk og språk kan likevel være mer komplekse enn dette. Folk som som snakker wu, min, hakka eller yue, og regner disse som egne talespråk, men likevel ser på det kinesiske folk som en enhet, ser ikke på det som en motsetning {{Trenger referanse}} . I tillegg erklærer Folkerepublikken Kina offisielt at Kina er en multietnisk nasjon, og at begrepet kinesisk også inkluderer de 8&nbsp;% av befolkningen som ikke har kinesisk som morsmål i det hele tatt. De som snakker kinesisk blir kalt [[Hàn-kinesere]], noe som er et etnisk og kulturelt konsept, ikke et politisk {{referanse}} . På samme måte kan en finne tilhengere av kinesisk sammenslåing som også er interesserte i å fremheve de lokale dialektene, og tilhengere av taiwansk uavhengighet som er lite interesserte i temaet {{Trenger referanse}} .
 
==Se også==
* [[Kinesiske skrifttegn]]
 
==Litteratur==
===Alment===
* Johan Björkstén: ''Learn to write Chinese characters'', ISBN 0-300-05771-7, Svensk utgave: ''Lär dig skriva kinesiska tecken'', ISBN 91-44-36011-8
* John DeFrancis: ''The Chinese Language: Fact and Fantasy''. University of Hawaii Press, Honolulu 1984
* [[Bernhard Karlgren]]: ''Schrift und Sprache der Chinesen''. 2. Aufl., Springer, 2001, ISBN 3-540-42138-6.
* [[Cecilia Lindqvist]]: ''Tegnenes rike : en beretning om kineserne og skrifttegnene deres'', Kinesisk kulturhistorie sett i lys av 500 av de vanligste skrifttegnenes historie. Skrevet av Sveriges fremste nålevende sinolog etter flere års studier i Kina, TANO 1993, ISBN 82-03-22000-2
* Jerry Norman: ''Chinese.'' Cambridge University Press, 1988, ISBN 0-521-22809-3, ISBN 0-521-29653-6.
* Yip Po-Ching og Don Rimmington: ''Chinese : an essential grammar'', En av de mest populære nybegynnerbøkene i kinesisk grammatikk, ISBN 0-415-16037-5
* S. Robert Ramsey: ''The Languages of China.'' 2. Auflage. Princeton University Press, Princeton 1987. ISBN 0-691-06694-9, ISBN 0-691-01468-X
* Johan Björkstén: ''Learn to write Chinese characters'', ISBN 0-300-05771-7, Svensk utgave: ''Lär dig skriva kinesiska tecken'', ISBN 91-44-36011-8
* Graham Thurgood og Randy J. LaPolla: ''The Sino-Tibetan Languages.'' Routledge, London 2003. ''(om kinesisk: s. 57-166)''
* Yip Po-Ching og Don Rimmington: ''Chinese : an essential grammar'', En av de mest populære nybegynnerbøkene i kinesisk grammatikk, ISBN 0-415-16037-5
=== Språkhistorie og historiske språk ===
* William H. Baxter: ''A Handbook of Old Chinese Phonology. Trends in Linguistics, Studies and monographs No. 64'' Mouton de Gruyter, Berlin / New York 1992. ISBN 3-11-012324-X.
* W. A. C. H. Dobson: ''Early Archaic Chinese. A Descriptive Grammar.'' University of Toronto Press, Toronto 1962 ''(behandler språket i det 11. og 10. århundre f.Kr..)''
* И. С. Гуревич. И. Т. Зограф: ''Хрестоматия по истории китайского языка III-XV вв.'' (''Chrestomati fot historien til det kinesiske språk fra det 3. til 15. århundre''), Moskva 1984
* Alain Peyraube: «Recent issues in chinese historical syntax», i: C.-T. James Huang og Y.-H. Audrey Li: ''New Horizons in Chinese Linguistics'', 161-214. Kluwer, Dordrecht 1996
* [[Edwin G. Pulleyblank]]: ''Outline of a Classical Chinese Grammar'', Vancouver, University of British Columbia Press 1995; ISBN 0-7748-0505-6 / ISBN 0-7748-0541-2.
* [[Wang Li (lingvist)|Wang Li]] (王力): ''漢語史稿'' (''Skisse av det kinesiske språks historie''). Beijing 1957.
* Dan Xu: ''Typological change in Chinese syntax''. Oxford University Press, Oxford 2007, ISBN 0-19-929756-8.
* Yang Bojun (杨伯峻) og He Leshi (何乐士): ''古汉语语法及其发展'' (''Antikk kinesisks grammatikk og utvikling''). Yuwen Chubanshe, Beijing 2001
 
=== Leksika ===
* Ingar Holst & Yang Mingxia: ''De vanligste kinesiske tegn - bind 1''. Shanghai: Ingar Holst Publishing Co., 2022. (Under utarbeidelse) ([https://www.holst.no/Ingar.Holst.Publishing.Co/dvkt/dvkt-bind1.html PDF-versjon]).
* Instituts Ricci (utg.): ''[[Le Grand Ricci|Le Grand Dictionnaire Ricci de la langue chinoise]].'' Desclée de Brouwer, Paris 2001. ISBN 2-220-04667-2.
* Robert Henry Mathews: ''Mathews’ Chinese-English dictionary.'' China Inland Mission, Shanghai 1931; Nytrykk: Harvard University Press, Cambridge 1943 etc.).
* Werner Rüdenberg, Hans Otto Heinrich Stange: ''Chinesisch-deutsches Wörterbuch.'' Cram, de Gruyter & Co., Hamburg 1963.
* Li Rong (李荣): ''现代汉语方言大词典'' (''Stor ordbok for moderne kinesiske dialekter''), Jiangsu jiaoyu chubanshe, Nanjing 2002. ISBN 7-5343-5080-8
 
== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}
 
==Referanser==
<references/>
{{Referanser}}
 
==Eksterne lenker==
* [http://kaifangcidian.com/norsk Norsk-kinesisk åpen ordbok] {{Wayback|url=http://kaifangcidian.com/norsk |date=20100106081838 }}
* [https://web.archive.org/web/20101007081905/http://www.lmp.ucla.edu/Profile.aspx?LangID=78&menu=004&LangID=78 Mandarin] - ''UCLA Language Materials Project'', University of California Los Angeles (UCLA).
* [https://web.archive.org/web/20110605045435/http://www.lmp.ucla.edu/Profile.aspx?LangID=73&menu=004 Cantonese] - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
 
{{FNs offisielle språk}}
{{Autoritetsdata}}
{{språkstubb|Mangler informasjon om språket.}}
 
{{Link AA|de}}
{{Link AA|sv}}
 
{{Link UA|mk}}
 
[[Kategori:Kinesisk| ]]
Rad 116 ⟶ 140:
[[Kategori:Språk i Thailand]]
[[Kategori:Språk i Vietnam]]
[[Kategori:Viktige1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
 
{{Link AA|zh-classical}}
 
[[af:Sjinees]]
[[am:ቻይንኛ]]
[[ar:لغة صينية]]
[[an:Idioma chinés]]
[[arc:ܠܫܢܐ ܨܝܢܝܐ]]
[[gn:Chinañe'ẽ]]
[[az:Çin dili]]
[[bn:চীনা ভাষা]]
[[zh-min-nan:Hàn-gí]]
[[be:Кітайская мова]]
[[be-x-old:Кітайская мова]]
[[bcl:Intsik]]
[[bar:Kinäsische Språchn]]
[[bo:རྒྱ་སྐད།]]
[[bs:Kineski jezik]]
[[br:Yezhoù sinaek]]
[[bg:Китайски език]]
[[ca:Xinès]]
[[cv:Китай чĕлхи]]
[[ceb:Inintsik]]
[[cs:Čínština]]
[[cy:Tsieinëeg]]
[[da:Kinesisk (sproggruppe)]]
[[de:Chinesische Sprachen]]
[[dv:ސީނީ]]
[[dsb:Chinšćina]]
[[et:Hiina keel]]
[[el:Κινεζική γλώσσα]]
[[en:Chinese language]]
[[es:Idioma chino]]
[[eo:Ĉina lingvaro]]
[[ext:Luenga china]]
[[eu:Txinera]]
[[fa:زبان‌های چینی]]
[[hif:Chinese bhasa]]
[[fo:Kinesiskt mál]]
[[fr:Langues chinoises]]
[[fy:Sineesk]]
[[ga:An tSínis]]
[[gv:Çhengaghyn Sheenagh]]
[[gd:Sìonais]]
[[gl:Lingua chinesa]]
[[gan:漢語]]
[[gu:ચાઇનીઝ ભાષા]]
[[got:𐌺𐌹𐌽𐌹𐍃𐌺𐌰𐍂𐌰𐌶𐌳𐍉𐍃]]
[[hak:Hon-ngî]]
[[xal:Китдин келн]]
[[ko:중국어]]
[[haw:‘Ōlelo Pākē]]
[[hy:Չինարեն]]
[[hi:चीनी भाषा]]
[[hsb:Chinšćina]]
[[hr:Kineski jezik]]
[[io:Chiniana linguo]]
[[ilo:Pagsasao nga Insík]]
[[id:Rumpun bahasa Tionghoa]]
[[zu:IsiShayina]]
[[is:Kínverska]]
[[it:Lingua cinese]]
[[he:שפות סיניות]]
[[jv:Basa Cina]]
[[kl:Kineserisut (oqaatsit)]]
[[kn:ಚೀನಿ ಭಾಷೆ]]
[[ka:ჩინური ენა]]
[[kk:Қытай тілі]]
[[kw:Chinek]]
[[sw:Kichina]]
[[kv:Китай кыв]]
[[kg:Kitsunkwo]]
[[lo:ພາສາຈີນ]]
[[la:Lingua Sinica]]
[[lv:Ķīniešu valoda]]
[[lt:Kinų kalba]]
[[lij:Lengua cineise]]
[[li:Chinees]]
[[jbo:jugbau]]
[[hu:Kínai nyelv]]
[[mk:Кинески јазик]]
[[mg:Fiteny sinoa]]
[[ml:ചൈനീസ് ഭാഷ]]
[[mr:चिनी भाषा]]
[[arz:لغه صينى]]
[[ms:Bahasa Cina]]
[[mn:Хятад хэл]]
[[nah:Chinatlahtōlli]]
[[nl:Chinese talen]]
[[ja:中国語]]
[[ce:Kitayhoyn mott]]
[[nn:Kinesisk]]
[[oc:Chinés]]
[[uz:Xitoy tili]]
[[pa:ਚੀਨੀ ਭਾਸ਼ਾ]]
[[pnb:چینی]]
[[km:ភាសាចិន]]
[[nds:Chineesche Spraak]]
[[pl:Język chiński]]
[[pt:Língua chinesa]]
[[kbd:Хъутеибзэ]]
[[crh:Çin tili]]
[[ty:Reo Tinitō]]
[[ro:Limba chineză]]
[[qu:Chun simi]]
[[rue:Кітайскый язык]]
[[ru:Китайский язык]]
[[sah:Кытай тыла]]
[[sa:चीनी भाषा]]
[[sco:Cheenese leid]]
[[stq:Han-Chinesiske Sproaken]]
[[st:Se-china]]
[[sq:Gjuha kineze]]
[[simple:Chinese language]]
[[sk:Čínština]]
[[sl:Kitajščina]]
[[sr:Кинески језик]]
[[sh:Kineski jezik]]
[[fi:Kiinan kieli]]
[[sv:Kinesiska]]
[[tl:Wikang Tsino]]
[[ta:சீன மொழி]]
[[tt:Кытай теле]]
[[te:చైనీస్ భాష]]
[[th:ภาษาจีน]]
[[tg:Забони чинӣ]]
[[tr:Çince]]
[[tk:Hytaý dili]]
[[tw:Chinese]]
[[uk:Китайська мова]]
[[ur:چینی زبان]]
[[ug:خەنزۇ تىلى]]
[[za:Vahgun]]
[[vi:Tiếng Trung Quốc]]
[[fiu-vro:Hiina kiil]]
[[wa:Chinwès (lingaedje)]]
[[zh-classical:漢語]]
[[war:Tsino (yinaknan)]]
[[wuu:汉语]]
[[yi:כינעזיש]]
[[yo:Èdè Ṣáínà]]
[[zh-yue:中文]]
[[bat-smg:Kėnu kalba]]
[[zh:汉语]]