Kinesisk: Forskjell mellom sideversjoner

|[[Folkerepublikken Kina]], [[Republikken Kina]], [[Singapore]], [[Indonesia]], [[Malaysia]], og[[Mongolia]], i[[Kasakhstan]], [[Kirgisistan]], [[Tadsjikistan]], [[Afghanistan]], [[Pakistan]], [[Nepal]], [[Bhutan]], andre

| i Folkerepublikken Kina: [https://web.archive.org/web/20151218080430/http://www.china-language.gov.cn/ ulike organ](på kinesisk)

'''Kinesisk''', eller '''han-kinesisk''' (,{{efn|汉语/漢語, 华语/華語, eller 中文; [[pinyin]]: ''hànyǔ'', ''huáyǔ'', eller ''zhōngwén'', på norsk «Han-språk», «Hua-språk» eller «midtenstalemålet talemåli sentrale strøk»)}} er et språk eller en [[språkgruppe]] som hører til den [[Sinotibetanske språk|sinotibetanske]] [[språkfamilier|språkfamilien]]. Kinesisk domineres av talespråket '''[[Mandarin (språk)|mandarin]]''', og «kinesisk» brukes gjerne [[metonym]]t som [[synonym]] for mandarin.<ref>[http://www.danwei.org/language/chinas_national_strategic_lang.php A national strategic language for China] {{Wayback|url=http://www.danwei.org/language/chinas_national_strategic_lang.php |date=20110326055655 }} – Zhang Wenmu for ''Danwei'', 10. februar 2010</ref> Språket skrives med kinesiske skrifttegn, kjent som [[hanzi]] (汉字 ''Hanzi'', «han-skrift»). OmlagOm lag 20&nbsp;% av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden, hvis man regner det som ett språk. Det normerte kinesiske språket ([[standard kinesisk]]) er det offisielle språket i [[Folkerepublikken Kina]] og [[Republikken Kina]] ([[Taiwan]]), i tillegg til å være ett av fire offisielle språk i [[Singapore]], og ett av de seks offisielle språk i [[FN]].

Avhengig av klassifiseringsmetodklassifiseringsmetode, er det mellom seks og tolv språkgrupper innenfor Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De største språkgruppene er [[Mandarin (språk)|mandarin]] (1&nbsp;000 millioner), [[wu (språk)|wu]] (90 millioner), [[kantonesisk]] (ca. 80 millioner), foruten ikke-kinesiske språk som [[mongolsk]] og [[tibetansk]].{{Utdyp|Det er uklart hva som menes her, siden artikkelen blander kinesiske og ikke-kinesiske språk. Man bør spesifisere hvor mange av de 6-12 språkgruppene som er kinesiske, og hvilke som ikke er kinesiske.}} Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Beijing-varianten av [[Mandarin (språk)|mandarin]] - som er å regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.

Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.Kr. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som «[[Klassiskklassisk kinesisk]]» og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med [[Latinlatin]] i [[Europa]] fjernet talemålet seg mer og mer fra klassisk kinesisk slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene kalles i dag «Tradisjonelletradisjonelle», og blir fortsatt brukt på [[Taiwan]], i [[Hongkong]] og [[Macao]] og andre grupper kinesere utenfor Folkerepublikken, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken, og etterhvertetter hvert også i [[Malaysia]] og [[Singapore]]. (Internasjonale institusjoner som har kinesisk som offisielt arbeidsspråk, bruker det samme tegnsettet som det [[Ett-Kina-politikk|landet som representerer «Kina»]].)

En stor forskjell mellom kinesisk språk og de [[indoeuropeisk]]e er at kineserenekineserne klarere skiller mellom skriftspråk (''wén''), og talespråk (''yǔ''). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (''zì'') og talte ord (''huá'').

En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftsspråketskriftspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk, men med ett felles skriftspråk.

Kinesisk talespråk er et [[tonespråk]] og er i slekt med [[tibetansk]] og [[burmesisk]], men er ikke i slekt med nabospråkene [[mongolsk]], [[koreansk]], [[vietnamesisk]], [[thai]] eller [[japansk]]. Disse språkene har likevel blitt påvirket av kinesisk gjennom tidene. Taiwan-kinesisk, koreansk og japansk språk bruker [[hanzi|kinesiske tegn]] i skriftspråkene sine, da kalt henholdsvis ''[[hancha]]'', ''[[hanja]]'' og ''[[kanji]]''. I [[Nord-Korea]] brukes ikke lenger [[hanja]], og ''[[Hangul]]'' er der det eneste skriftspråket. I [[Sør-Korea]] bruker en [[hanja]] som en slags uthevet tekst. Vietnamesisk har også mange kinesiske [[låneordlånord]], men siden språket nå skrives med [[det latinske alfabetet]], bruker man ikke lenger kinesiske tegn.

De fleste språkforskere klassifiserer variantene av kinesisk underi den sinotibetanske [[språkfamilie]]n. De antar at det eksisterte et urspråk (tilsvarandetilsvarende [[protoindoeuropeisk]]) som alle de [[sinittiske språk|sinittiske]] og [[tibetokarenske språk|tibetokarenske]] språkene stammer fra. Sammenhengen mellom kinesisk og de andre sino-tibetanske språkene er ennå uklar og er gjenstand for forskning. Forskere forsøker å rekonstruere [[protosinotibetansk]]. Det største problemet er at selv om det finnes god dokumentasjon som hjelper oss imed å rekonstruere lydene av antikk kinesisk, så finnes det ingen skriftlig dokumentasjon på skillet mellom protosinotibetansk. I tillegg er mange av de andre språkene som kunne ha fått betydning i rekonstrueringen av proto-sino-tibetansk dårlig dokumenterte og forstått.{{Trenger referanse}}

Kartene ovenfor viser undergrupperingene av han-kinesisk. Disse blir ofte kalt dialekter, selv om de lingvistisk sett kan ses på som ulike språk. De syv hovedgruppene av han-dialekter er [[mandarinspråk|mandarin]] (se linjene trukket fra [[Beijing]]), [[Wu (språk)|wu]] (inkl. [[shanghainesisk]]), [[xiang]], [[yuè]] (kantonesisk), [[gan (språk)|gan]], [[Hakka (språk)|hakka]] og [[Min (språk)|min]]. SpråkforskermeSpråkforskerne deler denne siste gruppen opp i 5 eller 7 undergrupper, alle med språk som regnes som gjensidig uforståelige. Språkforskere som skiller mellom ti i steden foristedenfor syv hovedgrupper skiller [[jin]] fra mandarin, [[ping (kinesisk)|ping]] fra yue, og hui fra wu. Det finnes også mange andre mindre grupper som gjør klassifisering forvirrende. Disse inkluderer blant annet [[dungan]], en nordvestlig mandarindialekt snakket av muslimer av kinesisk opphav som bor i [[Kirgisistan]], [[danzhouhua]] talt på [[Hainan]], [[xianghuawaxianghua]] 瓦乡话 (ikke det samme som xiang 湘) talt i vestre Hunan, og [[shaozhou-tuhua]] talt i nordre Guangdong.

I tillegg til de overnevnteovennevnte, finnes også begrepene [[putonghua]] og [[guoyu]] for de offisielle språkene henholdsvis i [[Folkerepublikken Kina]] og i [[Republikken Kina]] ([[Taiwan]]). Begge disse er basert på (mandarin)dialekten av han-kinesisk slik den snakkes rundt Beijing, og blir brukt som et ''[[lingua franca]]'' på det kinesiske subkontinentet. Det er derfor stats-, media- og undervisningsspråket i begge disse landene.

[[Fil:Map of sinitic dialectlanguages full- English versionen.svg|thumb|Variantene innen det kinesiske språk, eller den kinesiske språkfamilie]]

Kinesisk talespråk er satt sammen av mange regionale og gjensidig uforståelige varianter. I [[Vesten]] kjenner mange til hvordan de [[romanske språk]]ene alle stammer fra [[latin]] og dermed har mange lignende egenskaper – selv om de er gjensidig uforståelige. Den kinesiske lingvistiske utviklingenspråkutviklingen er likeartet, men den sosiopolitiske sammenhengen er ganske ulik.

Politisk oppstykking i [[Europa]] skapte uavhengige nasjonalstater som er noenlunde like store som de kinesiske provinsene. Dette skapte et politisk ønske om å danne separate kulturelle og literærelitterære mål i de forskjellige nasjonalstatene. Språkene ble standardiserte innen hver stat.

I Kina eksisterte det hele tiden en kulturell og litterær standard, selv om det samtidig ikke eksisterte noe spesielt ønske om å standardisere talespråket mellom de ulike byene og provinsene. Dette resulterte i en lingvistiskspråklig kontekst som er svært ulik den vi ser i Europa, og dette har hatt sterk påvirkning på hvordan en beskriver de ulike variantene av kinesisk talespråk.

Det var for eksempel vanlig at språket i en [[nasjonalstat]] ble standardisert til slik det ble talt i hovedstaden {{Trenger referanse}} . Det gjorde det lett å klassifisere språk som for eksempel [[fransk]] og [[spansk]] og var med på å skjerpe de lingvistiskespråklige forskjellene. En [[bonde]] på den franske siden av grensen begynte å modellere språket sitt etter slik en snakket i [[Paris]], mens en bonde på den spanske siden snakket mer [[Madrid]]-dialekt. Dette skjedde ikke i Kina, så kategorisering av variasjoner kan være vanskelig, delvis fordi ulike dialekter blander seg med hverandre. På grunn av dette er språkforskere uenige med hverandre om klassifisering.

Det bør også merkes at dette skillet kan ha politiske overtoner. Å regne kinesisk som forskjellige språk kan implisere at [[Kina]] faktisk skulle ha vært mange ulike nasjoner, og at Hàn-folket faktisk er sammensatt av flere etnisiteter. Kinesiske myndigheter avviser kategorisk at dialektene er ''språk'', og mange kinesere trviestrives heller ikke med tanken om flere kinesiske språk fordi de er redde for at den kan legitimisere separatistbevegelser. Tilhengere av taiwansk uavhengighet driver for eksempel fram Min- og Hakka-undervising.

Sammenhengene mellom etnisitet, politikk og språk kan likevel være mer komplekse enn dette. Folk som som snakker wu, min, hakka eller yue, og regner disse som egne talespråk, men likevel ser på det kinesiske folk som en enhet, ser ikke på det som en motsetning {{Trenger referanse}} . I tillegg erklærer Folkerepublikken Kina offisielt at Kina er en multietnisk nasjon, og at begrepet kinesisk også inkluderer de 8&nbsp;% av befolkningen som ikke har kinesisk som morsmål i det hele tatt. De som snakker kinesisk blir kalt [[Hàn-kinesere]], noe som er et etnisk og kulturelt konsept, ikke et politisk {{Trenger referanse}} . På samme måte kan en finne tilhengere av kinesisk sammenslåing som også er interesserte i å fremheve de lokale dialektene, og tilhengere av taiwansk uavhengighet som er lite interesserte i temaet {{Trenger referanse}} .

* [[Wang Li (lingvist)|Wang Li]] (王力): ''漢語史稿'' (''Skisse av det kinesiske språks historie''). Beijing 1957.

* [http://kaifangcidian.com/norsk Norsk-kinesisk åpen ordbok] {{Wayback|url=http://kaifangcidian.com/norsk |date=20100106081838 }}

* [https://web.archive.org/web/20101007081905/http://www.lmp.ucla.edu/Profile.aspx?LangID=78&menu=004&LangID=78 Mandarin] - ''UCLA Language Materials Project'', University of California Los Angeles (UCLA).

* [https://web.archive.org/web/20110605045435/http://www.lmp.ucla.edu/Profile.aspx?LangID=73&menu=004 Cantonese] - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).