Kinesisk: Forskjell mellom sideversjoner
Slettet innhold Innhold lagt til
m r2.7.1) (robot Endrer: vi:Tiếng Hoa |
m bot: Endrer mal: Referanse |
||
Linje 52:
Kinesisk talespråk er et [[tonespråk]] og er i slekt med [[tibetansk]] og [[burmesisk]], men er ikke i slekt med nabospråkene [[mongolsk]], [[koreansk]], [[vietnamesisk]], [[thai]] eller [[japansk]]. Disse språkene har likevel blitt påvirket av kinesisk gjennom tidene. Taiwan-kinesisk, koreansk og japansk språk bruker [[hanzi|kinesiske tegn]] i skriftspråkene sine, da kalt henholdsvis ''[[hancha]]'', ''[[hanja]]'' og ''[[kanji]]''. I [[Nord-Korea]] brukes ikke lenger [[hanja]], og ''[[Hangul]]'' er der det eneste skriftspråket. I [[Sør-Korea]] bruker en [[hanja]] som en slags uthevet tekst. Vietnamesisk har også mange kinesiske [[låneord]], men siden språket nå skrives med [[det latinske alfabetet]], bruker man ikke lenger kinesiske tegn.
De fleste språkforskere klassifiserer variantene av kinesisk under den sinotibetanske [[språkfamilie]]n. De antar at det eksisterte et urspråk (tilsvarande [[protoindoeuropeisk]]) som alle de [[sinittiske språk|sinittiske]] og [[tibetokarenske språk|tibetokarenske]] språkene stammer fra. Sammenhengen mellom kinesisk og de andre sino-tibetanske språkene er ennå uklar og er gjenstand for forskning. Forskere forsøker å rekonstruere [[protosinotibetansk]]. Det største problemet er at selv om det finnes god dokumentasjon som hjelper oss i å rekonstruere lydene av antikk kinesisk, så finnes det ingen skriftlig dokumentasjon på skillet mellom protosinotibetansk. I tillegg er mange av de andre språkene som kunne ha fått betydning i rekonstrueringen av proto-sino-tibetansk dårlig dokumenterte og forstått {{Trenger referanse}} .
Kartene ovenfor viser undergrupperingene av han-kinesisk. Disse blir ofte kalt dialekter, selv om de lingvistisk sett kan ses på som ulike språk. De syv hovedgruppene av han-dialekter er [[mandarinspråk|mandarin]] (se linjene trukket fra [[Beijing]]), [[Wu (språk)|wu]] (inkl. [[shanghainesisk]]), [[xiang]], [[yuè]] (kantonesisk), [[gan (språk)|gan]], [[Hakka (språk)|hakka]] og [[min]]. Språkforskerme deler denne siste gruppen opp i 5 eller 7 undergrupper, alle med språk som regnes som gjensidig uforståelige. Språkforskere som skiller mellom ti i steden for syv hovedgrupper skiller [[jin]] fra mandarin, [[ping]] fra yue, og hui fra wu. Det finnes også mange andre mindre grupper som gjør klassifisering forvirrende. Disse inkluderer blant annet [[dungan]], en nordvestlig mandarindialekt snakket av muslimer av kinesisk opphav som bor i [[Kirgisistan]], [[danzhouhua]] talt på [[Hainan]], [[xianghua]] 乡话 (ikke det samme som xiang 湘) talt i vestre Hunan, og [[shaozhou-tuhua]] talt i nordre Guangdong.
Linje 70:
I Kina eksisterte det hele tiden en kulturell og litterær standard, selv om det samtidig ikke eksisterte noe spesielt ønske om å standardisere talespråket mellom de ulike byene og provinsene. Dette resulterte i en lingvistisk kontekst som er svært ulik den vi ser i Europa, og dette har hatt sterk påvirkning på hvordan en beskriver de ulike variantene av kinesisk talespråk.
Det var for eksempel vanlig at språket i en [[nasjonalstat]] ble standardisert til slik det ble talt i hovedstaden {{Trenger referanse}} . Det gjorde det lett å klassifisere språk som for eksempel [[fransk]] og [[spansk]] og var med på å skjerpe de lingvistiske forskjellene. En [[bonde]] på den franske siden av grensen begynte å modellere språket sitt etter slik en snakket i [[Paris]], mens en bonde på den spanske siden snakket mer [[Madrid]]-dialekt. Dette skjedde ikke i Kina, så kategorisering av variasjoner kan være vanskelig, delvis fordi ulike dialekter blander seg med hverandre. På grunn av dette er språkforskere uenige med hverandre om klassifisering.
Kinesere ser generelt på kinesisk som étt språk. For å beskrive dialekter bruker kinesere vanligvis ''bymål'', som i ''Beijing hua'' (北京話/北京话, beijingmål), eller ''Shanghai hua'' (上海話/上海话, [[shanghainesisk|shanghaidialekt]]). Folk flest bryr seg dermed lite om hvordan disse forskjellige ''hua'' er kategoriserte som "språk" basert på gjensidig forståelse. Selv om mange naboprovinser i Nord-Kina har ganske likt talespråk, mens folk i naboprovinser i Sør-Kina kan ha problem med å forstå hverandre, blir alle disse språkvariantene regnet som ulike ''hua'', likestilte varianter av ett kinesisk talespråk.
Linje 78:
Det bør også merkes at dette skillet kan ha politiske overtoner. Å regne kinesisk som forskjellige språk kan implisere at [[Kina]] faktisk skulle ha vært mange ulike nasjoner, og at Hàn-folket faktisk er sammensatt av flere etnisiteter. Kinesiske myndigheter avviser kategorisk at dialektene er ''språk'', og mange kinesere trvies heller ikke med tanken om flere kinesiske språk fordi de er redde for at den kan legitimisere separatistbevegelser. Tilhengere av taiwansk uavhengighet driver for eksempel fram Min- og Hakka-undervising.
Sammenhengene mellom etnisitet, politikk og språk kan likevel være mer komplekse enn dette. Folk som som snakker wu, min, hakka eller yue, og regner disse som egne talespråk, men likevel ser på det kinesiske folk som en enhet, ser ikke på det som en motsetning {{Trenger referanse}} . I tillegg erklærer Folkerepublikken Kina offisielt at Kina er en multietnisk nasjon, og at begrepet kinesisk også inkluderer de 8 % av befolkningen som ikke har kinesisk som morsmål i det hele tatt. De som snakker kinesisk blir kalt [[Hàn-kinesere]], noe som er et etnisk og kulturelt konsept, ikke et politisk {{Trenger referanse}} . På samme måte kan en finne tilhengere av kinesisk sammenslåing som også er interesserte i å fremheve de lokale dialektene, og tilhengere av taiwansk uavhengighet som er lite interesserte i temaet {{Trenger referanse}} .
==Litteratur==
| |||