Valentin Bakfark
Valentin Bakfark (Valentinus Greff Bakfark, Bálint Bakfark [ˈbaːlint ˈbɒkfɒrk]; født 1507 eller – mer sannsynlig – rundt 1527 i Brașov, den gang i Ungarn, nå Romania; død 15. august 1576 i Padova) var en transilvansk luttenist og en betydelig komponist av instrumental renessansemusikk.
Bakfark fikk undervisning ved hoffet til den senere ungarske kongen Johann Zápolya. Deretter bodde han i Italia og senere ved det franske hoff. Fra 1549 var han hoffluttenist hos den polske kongen og storfyrste av Litauen, Sigismund II August i Vilnius helt fram til til 1566 da han av ukjente grunner måtte flykte i all hast. Han slo seg først ned som hoffluttenist hos keiseren i Wien, men vendte i 1568 tilbake til sitt hjemsted i Transilvania. Etter et kort opphold reiste han til Padova hvor han døde i en pestepidemi 15. august 1576.
Skikken var at eiendelene til pestofre ble brent sammen med eieren, og det skjedde også med Bakfarks manuskripter. Han skrev sannynligvis en stor mengde musikk, men lite ble publisert, antakelig fordi musikken var for vanskelig å spille. Samlingene hans inneholdt bearbeidelser av samtidige madrigaler, chansons, motetter og danser. Disse er i likhet med hans egne komposisjoner – noen fantasier og en passamezzo er bevart – blant tidens beste når det gjelder instrumental teknikk og raffinert polyfoni.
Skjønnlitteratur
- Egon Hajek: König Lautenschläger. Leben und Abenteuer eines fahrenden Sängers aus Siebenbürgen., J. F. Steinkopf, Stuttgart 1940. (roman)
Eksterne lenker
- (de) Verk av og om Valentin Bakfark i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Mal:WIMA
- Bálint Bakfark: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.