Norsk Jernverk

A/S Norsk Jernverk (stiftet 19. juli 1946 i Mo i Rana, nedlagt 9. juni 1988) var et norsk industriverk, vedtatt av Stortinget for å gjøre Norge mer selvforsynt av stål, samt bidra til styrking av landsdelen Nord-Norge.

Den såkalte «Jernsaken» gjaldt Norges behov for å sikre tilfang av stålplater, etter Den andre verdenskrig, der sårbarheten av manglende nasjonal produksjon hadde blitt altfor vel påvist. Istedetfor alternativet Orkanger ble Mo i Rana valgt; her var allerede rike jernmalm-forekomster, samt nærhet til den påbegynte kraftproduksjon i Glomfjord.

Bygging av jernverket tok ni (ikke tre) år; det kostet 500 (ikke 250) millioner (utredningen i 1945 stipulerte 207). Etterkrigs-tidens sterke etterspørsel var i 1955 kraftig redusert og prisen likeså. Byens befolkning hadde økt fra 3 til 20 000.

Ved kjøp av Dunderland Iron Ore Company i Mo i Rana (1947) og Rana Gruber på Storforshei (1962) sikret man seg malmtilgang; hovedsakelig magnetisk magnetitt og lavmagnetisk hematitt. Knust malm gikk gjennom et oppredningsverk der det (via flotasjon og magnet-separering) ble til slig bestående av 65 % jern. Slig ble så ble smeltet i et råjernverk, som opprinnelig var tre norske smelteovner (verdens største) produsert av Elkem. Det flytende råjern ble luftblåst (opprinnelig i to 20 t Bessemer-konvertorer) og således omgjort til stål, som i stålverket (opprinnelig to elektro-stålovner fra Tyskland, finansiert ved krigsskade-erstatning), ble valset ut til ønskede format.

En vesentlig utvidelse foregikk rundt 1965, på en tid da man også etablerte Norsk Koksverk (1964-1988) med produksjon av koks og ammoniakk, basert på leveranser fra Svalbard og Rana Sykehus.

Produksjonen på 1970-tallet lå mellom 500 og 700 000 tonn, vesentlig eksportert til grossister i Norden og England, og fordelt på armeringsstål (19.6 %), skipsprofiler (17.7 %), blikk (28.3 %) o.a. I 1978 var Jernverket Norges niende største bedrift med 4 500 ansatte fordelt med 3 200 i hovedanlegget, 450 i Rana Gruber, 430 ved Blikk Valseverk i Bergen, 350 ved A/S Norsk Staaltaug i Trondheim og 70 ved hovedkontoret i Oslo.

På 1970- og 1980-tallet rammet den internasjonale stålkrisen Jernverket med full tyngde. Norsk stålindustri ble et nasjonalt politisk og finansielt problem. Jernverket ble hovedeier av Norsk Stål A/S gjennom kjøpet av Aspelin-Stormbulls stålavdeling (49 %, 1984), og armeringsstål-produsenten Christiania Spigerverk fra Elkem. I et vedtak av 9. juni 1988, vedtok Stortinget privatisering (i praksis, nedlegging) av både Spigerverk og Jernverk, og restene ble solgt til Norsk Jern Holding, senere Fundia.

Et stort fjernvarmeanlegg ble (sammen med Helgeland Kraftlag) bygd i 1985, og fortsatt viktig i forsyningen til Mo Industripark som har overtatt det meste av bygningsmassen (200 bedrifter, 2 000 ansatte i 2005). Her drives stålverk for gjenvinning (smelting av skrapjern); Elkem Rana overtok råjernverket og produserer ferrokrom; Fundia Armeringsstål har avdeling; SINTEF har forskningsavdeling for miljø-, prosess- og materialteknologi, Rautaruukki Profiler bedriver valsing og Fesil Rana Metall fremstiller ferrosilisium.

Produksjonen har ført med seg en del forurensning, mest kjent var et utslipp i 1988, der det lakk 8 tonn arsenikk fra en lagertank på Norsk Koksverk.

Litteratur

• T. Grønlie, Jern og politikk 1945—1955. AS Norsk Jernverk — beslutningsprosessen fra plan til produksjon, Oslo 1973. Stortingsmelding nr. 38 (1978—79).
• Unn Kristin Daling, Etableringa av norsk koksproduksjon; Norsk Koksverk A/S 1960-70, (1997/98), i «Jernverk og samfunnsendring. Tretten bidrag til historien om jernverket og Mo i Rana», Trondheim 2003