[go: nahoru, domu]
Hopp til innhold

Opplysningsvesenets fond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 13. des. 2021 kl. 14:14 av Jon Salte (diskusjon | bidrag) (→‎Fondets forhistorie: letter syntaksen)
Opplysningsvesenets fond
Org.formAnnet foretak ifølge særskilt lov
Org.nummer970955569
Stiftet1821[1]
LandNorge
HovedkontorOslo
OpprinnelseBenefisert gods[2]
DirektørOle-Wilhelm Meyer
VirkeområdeNorge
Eierstatseid (men omdiskutert), styrt av staten
Nettstedwww.ovf.no (nb)

Opplysningsvesenets fond (OVF) er et norsk fond som eier eiendommer og finanskapital. Fondet er en stor grunneier og er blant annet eier av mange prestegårder, presteboliger, festetomter og store skogarealer. OVF har en formålsbasert formuemasse. Fondets virksomhet skal ifølge lov om Opplysningsvesenets fond § 2 komme Den norske kirke til gode i samsvar med Grunnloven § 116, der det står at fondet bare skal anvendes til «geistlighetens beste og til opplysningens fremme».[3][4] Fondet har mange likhetstrekk med en stiftelse i det at verdier skal bevares og avkastningen tilgodese spesielt definerte formål.

OVF ble dannet ved lov av 20. august 1821 angaaende det beneficerede Gods § 41.[5] Fondet er nå regulert i lov av 7. juni 1996 om Opplysningsvesenets fond og Grunnloven § 116. Fondet forvaltes nå av et statlig forvaltningsorgan med eget styre,[6] og er underlagt Barne- og familiedepartementet.[7] Forvaltningsorganet har 65 ansatte (2018).[8]

Eiendomsretten til fondet vært lenge vært omstridt. Noen har hevdet at det er den norske stat som eier fondet, andre at det er Den norske kirke er eier.[9]

I en stortingsmelding om OVF fra 2019 foreslo Barne- og familiedepartementet at verdiene i fondet bør deles mellom staten og Den norske kirke, og brukes til kirkeformål.[10]

Fondets forhistorie

Opprinnelsen til OVF finnes i norsk katolsk middelalder. Den katolske kirke hadde eiendomsretten til store jordeiendommer, enten gjennom sine bispedømmer, menigheter eller klostersamfunn. Disse var enten kjøpt inn, gitt som gave, eller testamentert til den katolske kirke.

Kirkens eiendommer var i hovedsak tredelt: På den ene side kirkegodset hvor inntektene ble brukt til vedlikehold og drift av kirkene, på den annen bispe- og klostergodset med sitt formål, og på den tredje side prestebordsgodset, eller det benefiserte gods, som sikret prestene underhold.

Gavene kunne være gitt i forbindelse med kirkens karitative institusjoner; man ønsket at den skulle ha økonomisk bæreevne til å ta seg av for eksempel enker, foreldreløse barn, med videre. Endel av det som ble gitt av gaver, var gitt med den stipulasjon at avkastningen skulle understøtte de prester som leste sjelemesser for en gitt avdød, og ettersom disse stiftelser ofte gjaldt all fremtid, kunne ikke eiendommene avhendes.

Ved reformasjonen i 1537 overtok den dansk–norske kongen forvaltningen av bispe-, kloster- og kirkegodset. Det er ingen tvil om at den kongelige interesse for å overta dette meget omfattende godset var en viktig drivkraft for reformasjonen.

Dette førte etter hvert til intensivt salg av blant annet kirker for å skaffe kongen penger i statskassen. Prestebordsgodset var stort sett intakt inntil 1814, da Grunnloven § 106 (nå § 116) ble formulert spesielt med henblikk på å sikre den statskirkelige geistlighet utkomme av det benifiserte gods og hindre staten i å beslaglegge avkastning av eiendommer eller kapital. Prestegårdene var på dette tidspunktet adskillig større enn i dag (2006).

Lov om det beneficerede gods ble vedtatt i 1821. Loven sikret at såvel kapitalen som avkastningen av OVF ble holdt adskilt fra statens midler og anvendt til geistlighetens beste. Loven inneholdt bestemmelser om forvaltning av inntektene og hvordan disse skulle føres og settes på egne konti. Loven inneholdt også bestemmelser om bortleie og salg av eiendommer.

Fondets formål og virkeområde

Lov om opplysningsvesenets fond sikrer at avkastningen kommer Den norske kirke til gode etter at fondets utgifter først er dekket. Verken eiendommer eller kapital som tilhører fondet kan gis bort eller forbrukes. Når eiendommer selges skal inntektene av salget overføres til kapitalfondet.

Bruken av fondets midler er også regulert av Grunnloven § 116 (tidligere § 106), som i sin tid ble vedtatt for å hindre at Kongen brukte opp kirkens midler.

Grunnloven § 116 sier at fondets midler kan brukes til både geistlighetens beste (kirkelige formål) og til opplysningens fremme. I dag brukes midlene fra fondet, i samsvar med lov om Opplysningsvesenets fond § 2, kun til kirkelige formål. Bruken av Opplysningsvesenet fond til opplysningens fremme ble avviklet i løpet av 1900-tallet.[11]

Grunnlovsvernet kom på spissen i Høyesteretts plenumsdom 12. mai 2010, hvor Høyesterett fant en statlig instruks om gavesalg av OVFs festetomter, ugyldig. Instruksen ga festere mulighet til å kjøpe festetomt som var eid av OVF, til en betydelig lavere sum enn det en bortfester kunne kreve etter tomtefesteloven. Førstvoterende uttalte i dommen at Grunnloven § 106 «må forstås slik at den ikke bare oppstiller et krav om at kjøpesummer og inntekter av det benefiserte gods skal forbeholdes «Geistighedens [sic] Bedste og Oplysningens Fremme», men at fondets midler også må forvaltes slik at verdiene sikres og bevares til fordel for disse formål».[12]

OVF er en av Norges største grunneiere. Fondet eier og forvalter 6 400 festetomter, 345 presteboliger, døveboliger og bispeboliger og 902 000 dekar skogsareal hvorav 503 000 er produktiv skog. Videre eier fondet rundt 160 gårdsbruk. Av disse drives 23 prestegårder som forpaktningsbruk og 131 som jordleiebruk.[13] Fondets finanskapital var ved utgangen av 2018 ca. 2,5 milliarder kroner. Samlede verdier (antatt nettoformue) var i 2018 4,4 milliarder kroner.

Flere av grunneiendommer som OVF har grunnbokshjemmel i Nordland, Troms og Finnmark, tilhørte opprinnelig Det nordlandske kirke- og skolefond, en stiftelse som ble opprettet 27. november 1716. Ved prestegådsloven av 1955 § 17 overtok Opplysningvesenets fond fondets prestegårder og presteboliger i Finnmark, og ved klokkerloven av 1963 § 12 overtok OVF Det nordlandske kirke- og skolefonds gjenværende eiendommer, det vil si klokkergårdene.[14]

Kirkens hus i Oslo er den største enkeltinvesteringen i fondets historie. Bygget eies sammen med Den norske kirkes presteforening og huser 13 sentrale kirkelige virksomheter. Det vurderes muligheter for samlokalisering av regionale kirkelige organer i flere byer som har bispesete. Det arbeides aktivt med utvikling av fondets verdier gjennom blant annet reguleringsplaner, eiendomsutviklingsprosjekter og småkraft.

Opplysningsvesenets fond er en viktig støttespiller for Den norske kirke og bidrar gjennom årlige tilskudd til å finansiere det indre liv i denne kirken. Tilskuddet som blir fordelt av Kirkerådet blir blant annet brukt til diakoni, ungdomsarbeid, samisk kirkeliv, Kirkens bymisjon, søsterkirker, medarbeiderskap og finansiering av ulike prosjekter. Fondet yter også datatjenester for Kirkerådet og bispedømmerådene, og det gis lån til kommuner og kirkelige fellesråd til statskirkelige formål. Årlig brukes det ca. 110 millioner kroner til presteboligforvaltning og ulike kirkelige formål.

Fondet forvalter en viktig del av den norske bygningsarv gjennom prestegårder og presteboliger. På fondets eiendommer er det ca. 300 fredede bygninger (2019) i form av boliger, driftsbygninger, stabbur, naust og lignende. Vedlikehold og restaurering gjøres i samarbeid med Riksantikvaren, lokale vernemyndigheter, historielag og lignende.

Eiendomsretten til fondet

Det har lenge vært stilt spørsmål om eiendomsretten til fondet, og om det er staten eller Den norske kirke som skal betraktes som eier til fondets eiendommer. Det har grovt sett vært skilt mellom to ulike syn i debatten.[15]

Det ene hovedstandpunktet er at OVF må anses som kirkens eiendom. Dette begrunnes for det første med at verdiene i fondet før reformasjonen og innføringen av statskirken tilhørte kirken. Den statlige overtakelsen blir da betraktet som en annektering eller konfiskasjon av kirkens rettmessige eiendom. Hvis statskirken derfor oppløses, må også disse eiendommene tilbakeføres til kirken. Til støtte for dette synet er det også vist til at kirken alltid har hatt en særegen status i staten, og at den hele tiden har bestått som et selvstendig trossamfunn prinsipielt adskilt fra de statlige myndigheter. Formaljuridiske betraktninger om at kirken ikke er et eget rettssubjekt, har derfor liten vekt. Det er heller ikke riktig at kirkens eiendommer siden reformasjonen ble sett på som Kongens eiendom.[16]

Det andre hovedsynspunkt er at fondet er statens eiendom. Dette synet er blant annet hevdet av Justisdepartementets lovavdeling i tolkningsuttalelser fra 2010 og 2017.[17][18] Synet er i stor grad utledet av det juridiske faktum at Den norske kirke ikke er et eget rettssubjekt (men en del av staten), og at det derfor vanskelig kan hevdes at det har noen eiendomsrett. Det vises også til at de kirkelige eiendommer etter reformasjonen ble lagt inn under Kongen, og at dette etter overtagelsen delvis ble betraktet som Kongens eiendom. Det er også vist til at forvaltningen av OVF hele tiden har vært styrt av de verdslige myndigheter, riktignok med særregler og begrensninger.

Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond

Opplysningsvesenets fond har ingen ansatte, men drift, utvikling, og forvaltning av fondets verdier finner sted i et eget forvaltningsorgan, som har 65 ansatte.[19] Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond ble opprettet med eget styre og ledelse fra 1. januar 2001, og er per 2019 underlagt Barne- og familiedepartementet som et statlig forvaltningsorgan.[20] Forvaltningsorganets virksomhet er regulert i vedtekter fastsatt av departementet[21] med hjemmel i lov om Opplysningsvesenets fond.

Siden etableringen av Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond, har tyngdepunktet i fondets virksomhet endret seg. Den forretningsmessige delen av virksomheten har økt betydelig i omfang. Forvaltningsorganet har søkt å ivareta muligheter, blant annet ved større fokus på eiendomsutvikling, investering i eiendom for utleie til kirkelige formål, og utvikling av småkraft på fondets eiendommer. Forvaltningsorganet ledes av et styre og en direktør[22], og har avdelinger for økonomi, IKT, informasjon/personal/administrasjon, finans, presteboliger, eiendomsutvikling, eiendom/festetomter, næringseiendom, jord/skog, og småkraft. Tradisjonelt har det vært en stor andel jurister i organisasjonen. Arkitekter, arealplanleggere, økonomer, og naturvitere utgjør andre yrkesgrupper i forvaltningsorganet.

Se også

Referanser

  1. ^ ovf.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norges Grunnlov § 116
  3. ^ lovdata.no Grunnloven § 116
  4. ^ Lov om Opplysningsvesenets fond
  5. ^ Loven gjengitt i Karnov. Norsk kommentert lovsamling. Bind 1685–1963 (1994).
  6. ^ Etter kongelig resolusjon ble Forvaltningsorganet for OVF etablert 1. januar 2001. Styret i FOVF er omtalt i årsrapporten for 2018.
  7. ^ Endringer i departementsstrukturen og i ansvarsfordelingen mellom departementene Fastsatt ved kgl. res. 3. mai 2019.
  8. ^ OVF. «ovf.no Årsrapport 2018». Besøkt 3. november 2019. 
  9. ^ Meld. St. 29 (2018–2019) Opplysningsvesenets fond kapittel 4 Eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond
  10. ^ Meld. St. 29 (2018–2019) Opplysningsvesenets fond [kapittel 10 Departementets konklusjon (pkt. 10.1) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-29-20182019/id2661096/sec10#kap10-1-p5]
  11. ^ NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke (Gjønnes-utvalget) pkt. 9.3.4.
  12. ^ Se Høyesteretts dom 12. mai 2010, avsnitt 122. (dommen i PDF-format), Rt. 2010 s. 535 (plenum)
  13. ^ ovf.no Årsrapport 2010
  14. ^ Besvarelse fra statsråd Gudmund Hernes til Synnøve Fjellbakk Taftø vedrørende Det nordlandske kirke- og skolefond datert 10.01.1994
  15. ^ Se NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke (Gjønnes-utvalget) pkt. 9.3.4.
  16. ^ Blant annet Kirkelovkommisjonen av 1890 fremholdt at det Kongen solgte i forbindelse med kirkesalgene, ikke ble oppfattet som noen ordinær eiendomsrett Kongen hadde til kirkene, men den rett Kongen hadde tiltatt seg til å disponere over kirkens overskudd, jf innstillingen side 49.
  17. ^ 2010: Tolkningsuttalelse av Justisdepartementets lovavdeling fra november 2000 vedrørende Grunnloven § 106 (spørsmål om laksefiskloven § 22 gjelder for eiendommer som tilhører Opplysningsvesenets fond). I pkt. 1.4 konkluderes med at «kirken ikke er et eget rettssubjekt, men en del av staten» og i pkt. 1.6 at «staten eier opplysningsvesenets fond.»
  18. ^ 2017: Tolkningsuttalelse fra lovavdelingen til Kulturdepartementet: Opplysningsvesenets fond – eierspørsmålet og Grunnloven Se punkt. 3.4: «Vår konklusjon er at staten har eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond.»
  19. ^ Årsrapport for Ovf 2019
  20. ^ Eierskapet til Opplysningsvesenets fond Arkivert 16. juli 2014 hos Wayback Machine.
  21. ^ Vedtekter for forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond
  22. ^ Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Opplysningsvesenets_fond&oldid=22086129»