Brannen i Colosseum kino 1963

Colosseum kino i 1928 eller 1929. Den var Skandinavias største, og kobberkuppelen målte 42 m i diameter. Brannen i 1963 la kinoen i ruiner, men den ble gjenoppbygget. Postkort utgitt av J. H. Küenholdt. Fra Nasjonalbibliotekets samlinger.

Brannen i Colosseum kino 1963 brøt ut om formiddagen 15. februar 1963. Bygningens størrelse og mengden av ildsfarlig materiale gjorde at brannen i omfang og voldsomhet kunne måle seg med mange av de store bybrannene i gamle dager. Brannen ble varslet ca. kl 9.45. En time senere falt den veldige kobberkuppelen, og Skandinavias største kinobygning var forvandlet til en ruinhaug. Brannfolkenes snarrådighet og fysiske hurtighet – samt ren flaks – gjorde at brannen ikke krevde menneskeliv, og ingen ble skadet.

Kinoen ble gjenoppbygget etter brannen, men har også senere vært rammet av flere branner, som imidlertid ikke har forvoldt nevneverdige skader.

Kjent som brannfarlig

Vi tenkte ikke over omfanget, men det var et scenario vi hadde fryktet og diskutert på stasjonen mange ganger. Spesielt var vi redde for hva som kunne skje med den store kuppelen. – Pensjonert brannmann Jan Grønntun til NRK i 2013.

Mange kinobranner hadde utviklet seg til katastrofer, noen ganger med hundrevis av omkomne. Norge hadde riktignok vært forskånet for dette, men brannfolk i Oslo var fullt klar over hvor farlig en brann i Colosseum kunne bli. Kinoen var Skandinavias største, og et av Norges største forsamlingshus, med plass til 1500. I tillegg til brannfarlige scenetepper var treverket på innsiden av den store kobberkuppelen kledd med strie. Særlig ildsfarlig var nitratfilm. Frisk nitratfilm tar fyr ved ca. 150 °C og brenner nærmest eksplosivt. Etter hvert nedbrytes filmen hvis den ikke lagres forsvarlig. Ødelagt nitratfilm kan selvantenne allerede ved ca. 40 °C og brenner enda voldsommere enn frisk film. I løpet av 1950-årene hadde bransjen gått over til langt mindre brannfarlig acetatfilm («sikkerhetsfilm»), men gammel nitratfilm fantes fortsatt i store mengder. En rekke kinobranner har vært forårsaket av at nitratfilm har tatt fyr, dels ved selvantennelse – eller de har fått et voldsommere forløp fordi flammene nådde en større eller mindre samling nitratfilm.

Forløpet

Da kinomaskinisten skulle forberede prøvekjøringen av filmen Mytteriet på Bounty, ble det oppdaget brann i sceneteppet. Brannen ble varslet kl. 9.45. Biler fra fem brannstasjoner ankom raskt. Røykdykkere rykket inn og angrep ilden fra alle kanter. Andre brannfolk kom seg opp på taket for å hakke hull i kuppelen og forsøke å slukke derfra.
       Brannen spredte seg hurtig, men oppførte seg i første omgang som en «normal» brann. Den nådde så frem til et lager nitratfilm. Når slik film brenner, utvikler den sitt egen oksygen ved brann så brannen blir umulig å slukke, og 20 tonn film kan forbrenne fullstendig på 3 minutter. Deretter utviklet brannen seg eksplosjonsartet. Brennende gjenstander begynte å falle ned fra taket. Røykdykkerne rakk så vidt å komme seg ut før kuppelen på 42 m ca. kl. 1045 – nøyaktig en time etter at brannen ble varslet – vrengte seg i et ildhav og falt ned i bygningen. Da kuppelen falt, var lufttrykket så voldsomt at den tunge kinodøren ble blåst av hengslene, og røykdykkeren ble kastet ut. Deretter kom motstøtet, som antagelig ville ha suget røykdykkeren inn i flammene om han ikke hadde ligget på isen. Også brannfolk i en høy stige på utsiden rakk å komme seg ned i siste øyeblikk. Ingen kom til skade i brannen.

Hell i uhellet

I tillegg til brannfolkenes snarrådighet og fysiske hurtighet skyldtes det ren flaks at ikke brannen fikk langt mer alvorlige konsekvenser enn den fikk:

• Salen var tom, unntatt noen som så på prøvefremvisningen av Mytteriet på Bounty. Salen rommet 1500.
• Det var vindstille, mange kuldegrader, og dyp snø – og ingen tørke eller uttørret vegetasjon i omegnen. Hvis det hadde blåst frisk bris, 10 m/s målt 10 m over bakken (meteorologisk standard), ville gnistregnet og lette, brennende gjenstander ha nådd høyder hvor vinden normalt er betydelig sterkere – og kunne ha spredt seg langt av gårde.
• Kuppelen må ha begynt å vrenge seg da temperaturen nådde smeltepunktet for kobber på 1085 °C. Men det var kaldt, og dyp snø. Dette må ha sinket oppvarmingen av kuppelen i forhold til om det hadde vært en varm, solrik sommerdag hvor den kanskje hadde holdt 40–50 grader på utsiden. Siden kobber er en utmerket varmeleder, ville også temperaturen på innsiden (før brannen) ha vært høyere. Temperaturen ville dermed fortere ha kommet opp i tennpunktet for treverket og strien på innsiden, ca. 300 °C. Minst tre brannfolk stod på en høy stige som var støttet opp mot kuppelen. De klatret ned i full fart og reddet livet med få sekunders margin. Hadde kuppelen falt noen få sekunder før, kunne både røykdykkerne og de (minst) tre på taket ha strøket med.

Etter brannen

Etter brannen ble Colosseum vedtatt gjenoppbygget. Men alt 21. november 1963 oppstod en ny brann i den halvferdige bygningen. Brannen oppsto i forbindelse med isolasjonsarbeider, men skadene var ubetydelige, og brannen fikk små følger for byggingen rent tidsmessig. 12. september 1964 ble kinoen gjenåpnet. 12. oktober 2015 brøt det ut brann i taket, nær et ventilasjonsanlegg, hvor takpapp og trepaller stod i full fyr. Ca. 100 mennesker ble evakuert. Brannen ble raskt slukket, og skadene var små.