[go: nahoru, domu]
Hopp til innhold

LSD

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«LSD» har flere betydninger.
LSD
Systematisk (IUPAC)-navn
(6aR,9R)-N,N-Dietyl-7-metyl-4,6,6a,7,8,9-
hexahydroindolo-[4,3-fg]quinolin-9-karboxamid
Identifikatorer
CAS-nummer50-37-3
ATC-nummer
PubChem5761
DrugBankDB04829
ChemSpider5558
Kjemiske data
FormelC₂₀H₂₅N₃O
Molmasse323,199762 g/mol
SMILESCCN(CC)C(=O)C1CN(C2CC3=CNC4=CC=CC(=C34)C2=C1)C
Fysiske data
Smeltepunkt80 °C
Farmakokinetiske data
Metabolismelever
Halveringstid3 timer
Utskillingurin
Terapeutiske data
Lovlig status (NO)
KlassifiseringTryptamin
VirkningsmekanismeBinder seg til serotonin, nøyaktig mekanisme; Ikke kjent

Lysergsyredietylamid (LSD), også kjent som syre, er et psykedelisk rusmiddel. LSD er smakløst, luktfritt, ugiftig og ikke-fysisk-avhengighetsskapende.[1][2]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Kjemisk ligner LSD på lysergsyreamid (LSA), som finnes i frø fra arter av vindelblomster (Ipomoea tricolor, «tlitliltzin»; Rivea corymbosa, «ololiuhqui») som har vært tradisjonelt brukt blant urfolk i Amerika.[3] LSD har lignende effekt på bevisstheten som plantebaserte psykedelika som meskalin (peyote og san pedro kaktus), psilocybin (psilocybinsopper), og dimetyltryptamin (DMT; ayahuasca), med tradisjonell sjamanistisk og religiøs bruk.[4]

LSD ble første gang syntetisert i 1938 av Albert Hofmann på laboratoriene til legemiddelfirmaet Sandoz i Basel, Sveits. I 1935 startet Hofmann å undersøke alkaloidene i meldrøye, for å utvikle legemidler.[5] Tre år senere, i 1938, syntetiserte han for første gang LSD fra lysergsyre, og ga stoffet betegnelsen LSD-25 da det var det 25. stoffet i en rekke lysergsyre-amider.[6] En rekke eksperimenter ble utført av Sandoz, og det så ut til å ha påvirkning på noen dyr, men stoffet virket ikke interessant nok for videre undersøkelser. I 1943 fikk Hofmann det han selv beskriver som en rar følelse av at det ville være verdifullt å undersøke stoffet nærmere. Han syntetiserte da LSD på nytt. 16. april 1943, underveis i prosessen med å syntetisere stoffet, klarte han trolig å innta en svært liten mengde av stoffet.[5] Han avbrøt arbeidet og reiste hjem da han opplevet det han beskrev som en bemerkelsesverdig rastløshet og en svak svimmelhet. Hjemme utviklet opplevelsen seg til en drømmeaktig tilstand med en intens stimulering av fantasien, og med lukkede øyne så han levende, kaleidoskopiske bilder.[6]

Det viste seg at LSD er usedvanlig potent, og de psykologiske effektene av LSD vakte hurtig stor interesse i ulike forskningsmiljøer.[7][8] I 1947 begynte Sandoz å distribuere LSD under navnet Delysid.[8]

LSD ble i 1950-, 1960- og 1970-årene utprøvd i ulike former for psykiatrisk behandling i mange land,[9] blant annet ved Modum Bads Nervesanatorium[10] og Statens Klinikk for Narkomane.[11]

Etterretningsorganisasjoner, spesielt i USA, England og Sovjetunionen, gjennomførte en lang rekke forsøk med LSD og andre psykoaktive substanser, for å bedømme deres potensial som sannhetsserum, uten å oppnå de ønskede resultatene.[12] For eksempel forsøkte det amerikanske CIA, særlig gjennom det hemmelige programmet MKULTRA som ble ledet av kjemikeren Sidney Gottlieb, å finne stoffer og utvikle metoder for tankekontroll på 1950- og 1960-tallet til bruk i den kalde krigen mot kommunismen.[13] Gottlieb hadde særlig tro på LSD, innførte stoffet til USA, spredte det i ulike miljøer og forårsaket dermed indirekte av LSD bruken i motkulturelle bevegelser på 1960-tallet.[13]

Intellektuelle og mystikere som Gordon Wasson og Aldous Huxley sammenliknet LSD-opplevelsen med transetilstander utviklet i sjamanistiske og mystiske religiøse tradisjoner gjennom bruk av naturlige bevissthetsendrende stoffer som psilocybin, peyote og yage med flere. Psykiateren Humphrey Osmond innførte begrepet psykedelisk («sinnsmanifesterende») for å betegne denne gruppen av stoffer. Han mente betegnelsen «hallusinogen» var uegnet, siden psykedeliske stoffer vanligvis ikke fremkaller hallusinasjoner.[9]

På Harvard-universitetet utviklet psykologen Timothy Leary og hans medarbeidere et prosjekt for bruk av LSD og psilocybin til å helbrede ulike psykologiske forstyrrelser. Da det ble avdekket at Leary og hans medarbeidere brukte stoffene sammen med studenter og andre i selskapelig sammenheng, stanset universitetet LSD-prosjektet i 1963. Leary og to andre forskere ble avskjediget og fortsatte sine eksperimenter på egenhånd. De tok i økende grad religiøse begreper og tilnærminger i bruk; blant annet ble det utgitt flere veiledninger i bruk av psykedeliske stoffer basert på buddhistiske og hinduiske skrifter.

Gruppen The Merry Pranksters, under ledelse av forfatteren Ken Kesey, arrangerte i perioden 1964–67 en rekke fester kalt acid tests («syreprøver») i California.[14] Disse festene hadde stor innflytelse på framveksten av hippiekulturen i San Francisco og dens spredning til resten av verden.[14]

I løpet av 1960-årene ble LSD populært blant kunstnere og bohemer i mange amerikanske byer. Det ble utviklet nye kunstneriske former under innflytelse av LSD som har hatt stor utvikling på kulturlivet over hele verden. Spesielt innen populærmusikken har mange utøvere endret sine uttrykk betydelig etter å ha tatt LSD. Blant artister som har hatt nytte av psykedelika i sine musikk er The Beatles, The Doors, The Grateful Dead, Jimi Hendrix, Jefferson Airplane, Pink Floyd, Neil Young, Bob Dylan og de fleste andre kjente utøvere fra 1960- og 1970-årene.[14] Også innen malerkunst, litteratur, teater og andre kunstuttrykk har innflytelsen fra de psykedeliske stoffene vært betydelig.

I de gryende datamiljøene rundt San Francisco brukte mange LSD, og mange viktige utviklinger av datateknologi tilskrives innsikt oppnådd under LSD-innflytelse. Det samme gjelder oppdagelsen av DNA-strukturen.[trenger referanse] Apple-grunnleggeren Steve Jobs beskrev sin erfaring som en av de mest dyptgripende opplevelsene i sitt liv.Siteringsfeil: Ugyldig parameter i <ref>-taggen Statistikk viser at i USA har over 17 % av den voksne befolkningen i alderen 21 til 64 år prøvd LSD eller andre psykedeliske rusmidler.[15]

Effekter

[rediger | rediger kilde]
Eksperter mener at LSD og andre psykedelika er mindre skadelig både for den enkelte bruker og for samfunnet enn alkohol og de fleste andre rusmidler.[16]

LSD inntas som regel oralt, vanligvis opptatt i en papirlapp, sukkerbit, gelatin, eller væske. En vanlig dose LSD er på 50 til 200 mikrogram.

Effekten av LSD kan variere kraftig avhengig av faktorer som tidligere erfaring, innstilling, og miljø så vel som dosestyrken. Under effekten kan LSD føre til forvirring og perioder med sterk angst. Om man er i velkjente, trygge og komfortable omgivelser, unngår alkohol og andre rusmidler, er forberedt, uthvilt og godt informert om effektene av psykedeliske stoffer, så øker sannsynligheten for en berikende opplevelse.

Effekten av LSD varer i mellom 8 og 14 timer.

LSD gir ofte en opplevelse av forsterking eller endring av følelser, sanser, minner og bevissthet. LSD kan gi nye sanseopplevelser som bevegende geometriske mønstre, spor etter gjenstander i bevegelse, og skarpe farger. LSD forårsaker vanligvis ikke hallusinasjoner, men snarere illusjoner og livaktige dagdrømlignende fantasier hvor ordinære gjenstander og erfaringer inntar en ny form eller mening. Større doser kan føre til synestesi.

Kroppslige effekter av LSD er milde og inkluderer store pupiller, nedsatt appetitt, kvalme, og svak økning i blodtrykk og kroppstemperatur.[17]

Sterk eller total toleranse til LSD utvikles etter to til tre dagers bruk og forsvinner etter tre dager uten bruk.[17]

LSD blir syntetisk fremstilt av lysergsyre fra meldrøye, en sopp som vokser på korn. LSD er følsomt for oksygen, ultrafiolett stråling og klor, særlig i blanding (men stoffet kan beholde virkningen i flere år om det holdes unna lys og fukt på lave temperaturer).

Helserisiko

[rediger | rediger kilde]
Diagram som viser det reelle forholdet mellom de vanligste rusmidlene[18][19]

LSD påvirker i liten eller ingen grad biologiske reseptorer som regulerer vitale funksjoner.[1] Det finnes ingen dokumenterte dødsfall på grunn av LSD-overdoser.[1][17]

LSD er kroppslig veltolerert og fører ikke til skader på hjernen eller kroppen.[1][17]

Ifølge EMCDDA er «seriøse bivirkninger eller dødsfall grunnet ulykker eller selvmord under effekten av LSD ekstremt sjelden.»[2] Ifølge USAs trafikkadministrasjon er «tilfeller av LSD-påvirket kjøring ekstremt sjeldne.»[20]

Det er ikke dokumentert at bruk av LSD eller andre psykedelika fører til nevropsykologiske problemer.[21] Bruk av LSD fører ikke til schizofreni,[2][22][23] men LSD kan utløse symptomer hos pasienter med schizofreni.[24]

LSD og andre psykedeliske substanser er ikke kjent å skape avhengighet, tvangsmessig bruk, eller abstinenssymptomer.[1][2]

Flere internasjonale ekspertpaneler har rangert LSD som mindre skadelig for den enkelte bruker og samfunnet enn alkohol, tobakk og en rekke andre vanlige rusmidler.[25][26][27][28][29]

Medisinsk bruk

[rediger | rediger kilde]

LSD er blitt brukt i behandling av psykiske lidelser og alkoholisme. Forskere ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet foretok i 2012 en metaanalyse av randomiserte kontrollerte studier og fant at pasientene som fikk LSD hadde en signifikant reduksjon i alkoholmisbruk som varte i seks måneder etter en enkelt dose med LSD. Det viste seg at pasientene som fikk en full dose med LSD kom best ut i samtlige studier.[30][31][32] Per 2013 pågikk det behandlingsstudier med det LSD-lignende stoffet psilocybin for alkohol-[33] og nikotinavhengighet.[34] LSD har blitt brukt i behandling av en rekke psykiske lidelser.[35][36][37][38]

Et av stoffene det knytter seg stor interesse til er såkalt 2-Bromo-LSD, også betegnet som BOL-148. Det kan kalles et raffinert derivat og hevdes ikke å gi den hallusinerende effekten som psilocybin gir, men det er fortsatt ikke avsluttet noen større studie av dette virkestoffet.[39] Det pågikk imidlertid i 2018 en studie i regi av det amerikanske forsvaret, med tanke på behandling av blant annet posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og klasehodepine.[40]

Rettslig status

[rediger | rediger kilde]

LSD har vært plassert i «Schedule I» (P-I) i FNs psykotropkonvensjon siden 1971, det betyr at medlemsland kun skal tillate bruk av LSD til medisinske og vitenskapelig formål. I Norge står LSD oppført på narkotikalisten. Patentet på LSD utløp i 1963.[8] LSD er et legemiddel uten markedsføringstillatelse, det vil si at det kan kun brukes på registreringsfritak etter spesiell tillatelse fra Statens legemiddelverk.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Erika Dyck (2008) Psychedelic Psychiatry: LSD from Clinic to Campus. Johns Hopkins University Press ISBN 0801889944
  • Leigh A. Henderson and William J. Glass (1998) LSD: Still With Us After All These Years: Based on the National Institute of Drug Abuse Studies on the Resurgence of Contemporary LSD Use. Jossey-Bass ISBN 0787943797
  • Martin A. Lee and Bruce Shlain (1994) Acid Dreams: The Complete Social History of LSD. Grove Press ISBN 0802130623
  • Albert Hoffmann (1980) LSD – My Problem Child. New York, McGraw-Hill ISBN 0-07-029325-2 [1] Arkivert 15. desember 2017 hos Wayback Machine.
  • Jay Stevens (1987) Storming Heaven. LSD and the American Dream. New York, Grove Press. ISBN 0-8021-3587-0
  • Aldous Huxley (1974 [1954]) Erkjennelsens porter. Oslo. Cappelens Upopulære skrifter. [2] Arkivert 15. mai 2008 hos Wayback Machine.
  • Dennis McNally (2002) A Long Strange Trip. London, Corgi Books ISBN 0-552-77094-9
  • William Braden (1967) The Private Sea – LSD and the Search for God. Chicago, Braden Books [3] Arkivert 9. mai 2008 hos Wayback Machine.
  • Silje Davidsen og Trine Rogg Korsvik (2007) Hippielegen. Jan Greves psykedeliske kamp mot autoritetene. s 74 ff i Førland og Korsvik (red) 1968 – opprør og motkultur på norsk Oslo, Pax Forlag ISBN 82-530-2928-4

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Nichols DE (2004). «Hallucinogens» (PDF). Pharmacol. Ther. 101 (2): 131–81. PMID 14761703. doi:10.1016/j.pharmthera.2003.11.002. Arkivert fra originalen (PDF) 21. juni 2015. Besøkt 21. oktober 2012. 
  2. ^ a b c d «European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA): LSD». 
  3. ^ Hofmann, Albert (1971). «Teonanácatl and Ololiuqui, two ancient magic drugs of Mexico». Bulletin on Narcotics. 1: 3-14. 
  4. ^ Hofmann, Albert; Schultes, Richard Evans (1979). Plants of the Gods: Origins of Hallucinogenic Use. New York: McGraw-Hill. ISBN 0-07-056089-7. 
  5. ^ a b «Erowid Albert Hofmann Vault : Interview by Michael Horowitz». erowid.org. Besøkt 25. januar 2024. 
  6. ^ a b Hofmann, Albert (1980). LSD, my problem child. New York: McGraw-Hill. ISBN 0-07-029325-2. Arkivert fra originalen 15. desember 2017. 
  7. ^ Green AR (2008). «Gaddum and LSD: the birth and growth of experimental and clinical neuropharmacology research on 5-HT in the UK». Br. J. Pharmacol.. 154 (8): 1583–99. PMC 2518468 Åpent tilgjengelig. PMID 18516072. doi:10.1038/bjp.2008.207. 
  8. ^ a b c Henderson, Leigh A.; Glass, William J. (1994). LSD: Still with us after all these years. San Francisco: Jossey-Bass. ISBN 978-0-7879-4379-0. 
  9. ^ a b Erika Dyck (2008). Psychedelic psychiatry: LSD from clinic to campus. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-8994-4. 
  10. ^ Madsen JD, Hoffart A (1996). «[Psychotherapy with the aid of LSD]». Nordic J Psychiatry. 50: 477-486. PMID 13861164. 
  11. ^ Bull, Kirsti Strøm; Kvernmo, Siv; Roll-Hansen, Nils; Unsgård, Geirmund; Tapper, Nina Mår; Nordby, Andreas (16. desember 2003). «NOU 2003: 33;Granskning av påstander om uetisk medisinsk forskning på mennesker— En granskning av påstander om uetisk medisinsk forskning med LSD, elektroder og radioaktiv stråling på mennesker i Norge i perioden 1945 – 1975 kapittel 5.4.10.4». 042001-020003 (på norsk). Besøkt 17. november 2021. «Ved Statens klinikk for narkomane var bruken av LSD i granskningsperioden ikke spesielt omfattende. Totalt ble 22 rusmisbrukere behandlet med 712 doser med LSD, elleve avbrøt og kun tre fullførte terapien uten pauser. Det er bare funnet journaler for seksten av disse pasientene.» 
  12. ^ Shlain, Bruce; Lee, Martin (1992). Acid Dreams: the Complete Social History of LSD: the CIA, the Sixties, and beyond (PDF). New York: Grove Weidenfeld. ISBN 0-8021-3062-3. Arkivert fra originalen (PDF) 8. februar 2012. Besøkt 26.10.2012. 
  13. ^ a b Intervju med Stephen Kinzer i NPRs Fresh Air 9. september 2018 om boka Poisoner in chief og CIAs utprøving av LSD (podcast på engelsk)
  14. ^ a b c «LSD, Ecstasy, and a Blast of Utopianism: How 1967’s “Summer of Love” All Began | Vanity Fair». 
  15. ^ http://f1000research.com/articles/2-98/v1
  16. ^ Sponsored by (2. november 2010). «Drugs that Cause the Most Harm, in The Economist». Economist.com. Besøkt 25. februar 2012. 
  17. ^ a b c d Passie T, Halpern JH, Stichtenoth DO, Emrich HM, Hintzen A (2008). «The pharmacology of lysergic acid diethylamide: a review» (PDF). CNS Neurosci Ther. 14 (4): 295-314. Arkivert fra originalen (PDF) 6. januar 2015. Besøkt 21. oktober 2012. 
  18. ^ Fish, Jefferson M. (2006). Drugs and Society: U.S. Public Policy. Lanham, MD: Rowman & Littlefield. s. 149–162. ISBN 0742542459. 
  19. ^ https://web.archive.org/web/20060908173056/http://web.cgu.edu/faculty/gabler/drug_toxicity.htm
  20. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. august 2013. Besøkt 22. juli 2013. 
  21. ^ Halpern JH, Pope HG Jr. (1999). «Do hallucinogens cause residual neuropsychological toxicity?». Drug Alcohol Depend. 53 (3): 247-56. 
  22. ^ Catts VS, Catts SV (2010). «Psychotomimetic effects of PCP, LSD, and Ecstasy: pharmacological models of schizophrenia?». I Matcheri S. Keshavan; Sachdev, Perminder. Secondary Schizophrenia. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 141–68. ISBN 0-521-85697-3. 
  23. ^ United Nations Office on Drugs and Crime. «Hallucinogens». 
  24. ^ «Schizofreni - Kjerneopplysninger». Norsk Elektronisk Legehåndbok. Arkivert fra originalen 29. mai 2014. Besøkt 21. oktober 2012. 
  25. ^ Nutt D, King LA, Saulsbury W, Blakemore C. (2007). «Development of a rational scale to assess the harm of drugs of potential misuse.». Lancet. 369 (9566): 1047-53. 
  26. ^ Nutt DJ, King LA, Phillips LD, Independent Scientific Committee on Drugs (2010). «Drug harms in the UK: a multicriteria decision analysis». Lancet. 376 (9752): 1558-65. 
  27. ^ van Amsterdam J, Opperhuizen A, Koeter M, van den Brink W (2010). «Ranking the harm of alcohol, tobacco and illicit drugs for the individual and the population». Eur Addict Res. 16 (4): 202-7. 
  28. ^ Taylor M, Mackay K, Murphy J, McIntosh A, McIntosh C, Anderson S; m.fl. (2012). «Quantifying the RR of harm to self and others from substance misuse: results from a survey of clinical experts across Scotland.». BMJ Open. 2 (4). PMID 22833648. doi:10.1136/bmjopen-2011-000774. 
  29. ^ «Rangerer narkotiske stoffer». forskning.no. 24. mars 2007. Arkivert fra originalen 27. mai 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2007. Besøkt 21. oktober 2012. 
  30. ^ Krebs, Teri S; Johansen, Pål-Ørjan (8. mars 2012). «Lysergic acid diethylamide (LSD) for alcoholism: meta-analysis of randomized controlled trials» (PDF). Journal of Psychopharmacology. Jop.sagepub.com. 26 (7): 994–1002. PMID 22406913. doi:10.1177/0269881112439253. 
  31. ^ «Tørrlagt med LSD». forskning.no. 9. mars 2012. Arkivert fra originalen 29. mai 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. mai 2014. Besøkt 26. oktober 2012. 
  32. ^ «LSD NTNU». Norwegian University of Science and Technology. 2012. Arkivert fra originalen 18. mai 2019. Besøkt 26. oktober 2012. 
  33. ^ «Effects and Therapeutic Potential of Psilocybin in Alcohol Dependence». Besøkt 26.10.2012. 
  34. ^ «Matthew W. Johnson, Ph.D. - “Recent Findings from the Johns Hopkins Hallucinogen Research Group”». 
  35. ^ Pahnke WN, Kurland AA, Goodman LE, Richards WA (1969). «LSD-assisted psychotherapy with terminal cancer patients» (PDF). Curr Psychiatr Ther. 9: 144–52. PMID 5348915. Arkivert fra originalen (PDF) 12. mars 2013. Besøkt 26. oktober 2012. 
  36. ^ «Lysergic Acid Diethylamide (LSD)-Assisted Psychotherapy in People With Illness-related Anxiety». 
  37. ^ «Psilocybin Cancer Anxiety Study, New York University School of Medicine». 
  38. ^ «Psychopharmacology of Psilocybin in Cancer Patients, Sidney Kimmel Comprehensive Cancer Center». 
  39. ^ Andersson, M., Persson, M., & Kjellgren, A. (2017). Psychoactive substances as a last resort—a qualitative study of self-treatment of migraine and cluster headaches. Harm reduction journal, 14(1), 60.
  40. ^ Schindler, E. A., Wallace, R. M., Sloshower, J. A., & D’Souza, D. C. (2018). Neuroendocrine Associations Underlying the Persistent Therapeutic Effects of Classic Serotonergic Psychedelics. Frontiers in pharmacology, 9, 177. DOI:10.3389/fphar.2018.00177.

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Psychedelic_Popular» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=LSD&oldid=24604028»