Psychomachia
Psychomachia («Psykens mekanikk» eller «Sjelenes kamp») er et litterært verk av Prudentius, en latinske, kristen poeten fra senantikken. Psychomachia er sannsynligvis det første og mest innflytelsesrike allegoriske verk som startet en lang tradisjon av allergiske litterære tekster som nådde sitt høydepunkt i middelalderen med verker som Roseromanen, Enhver og Piers Plowman.
Prudentius har blitt kalt for den keisertidens største kristne dikter og den kristne Horats. Som forfatter stilte Prudentius sin penn til disposisjon for kristendommens sak. Psychomachia er således et av de aller første rene kristne epos.
På mindre enn tusen tekstlinjer beskriver poeten konflikten mellom laster og dyder som en bokstavelig kamp i samme stil som Virgils Æneiden. Laster og dyder opptrer som personfikasjoner. Både de hedenske (mannlige) lastene og de kristne (kvinnelige) dyden dueller med sverd og skjold. Kristen tro er angrepet av og overvinner hedensk Avgudsdyrking og blir hyllet av tusen kristne martyrer. Kyskhet blir overfalt av Begjær, men hun slår sin fiende med et sverd. Raseri angriper Tålmodighet, som greier ikke å forsvare henne og ødelegger seg selv isteden. På et tilsvarende vis kjemper ulike laster mot tilsvarende dyder og alle lastene blir overvunnet. Bibelske figurer som eksemplifiserer disse dydene opptrer også, eksempelvis opptrer Job som Tålmodighet.
For en moderne leser blir verkets alvor i meste laget og det tipper stadig over i ubevisst parodi. Abstrakte kvaliteter slåss fysisk og blir beskrivet med dertil fysiske detaljer, men deres metoder og vesen harmonerer dårlig med deres innerste vesen. Hos Prudentius skyr Kyskhet på ingen måte grov vold når hun kapper strupen på Begjær med sverdet. Lastene har også lite å stille opp mot Dydene.
Til tross for det faktum at det er syv dyder som beseirer syv laster er disse ikke de kanoniske syv dødelige synder (hovmod, griskhet, utukt, vrede, grådighet, misunnelse og dovenskap), heller ikke de tre teologiske (tro, håp og kjærlighet) og fire kardinale dyder (visdom, rettferdighet, mot og selvbeherskelse).
Psychomachia fikk uansett en stor betydning i middelalderen, ikke bare i litteraturen, men også i billedkunsten. Billedfremstillinger av personifiserte dyder og laster ble svært populært til langt inn i renessansen.