Vepsere

Det vepsiske museum i Sheltozero.

Veiskilt med stedsnavn på russisk og med latinske bokstaver på vepsisk.

Vepsere er et finsk-ugrisk urfolk som holder til i Karelen i Russland. Sammen med samer og nenetsere regnes vepserne som ett av tre urfolk i Barentsregionen.

I 1970-årene var vepsernes antall rundt 16 000 personer, sunket til rundt 6 000 i 2010. I 1979 var tallet i overkant av 8 000, der 38,4 % fortsatt hadde vepsisk som førstespråk. Vepserne snakket opprinnelig vepsisk, men på grunn av hard statlig russifisering har språket gått kraftig tilbake. I motsetning til russerne, som bruker det kyrilliske alfabetet, bruker vepserne det latinske.

Historie

De er først omtalt på 500-tallet av den gotiske historikeren Jordanes som skrev på latin og kalte dem vasina. Russiske kilder kaller dem ves, senere endret til «tsjud», kanskje fordi russiske krønikeskrivere ville unngå forveksling med det slaviske ordet ves som betyr «bosetning». I arabiske kilder kalles de wīsū, og deres opprinnelige hjemsted var trolig landet mellom Ladogasjøen, Onegasjøen og Beloozero-regionen. Herfra skal de ha vandret nord- og østover, og bosatt seg i Dvinas elvedal senest på 1000-tallet. Russerne kalte området Zavoločje, dvs. «på andre siden av vannskillet».

Ottar fra Hålogaland fortalte at bjarmernes språk minnet ham om samisk, og gjennom arbeid av blant andre historikeren Håkon Stang anses det sannsynliggjort at bjarmerne kan identifiseres som den østersjøfinske folkegruppen vepsere. I Norge i moderne tid ble vepsere kalt «russetsjuder». Russerne selv brukte ikke ordet «tsjud» (чудь) bare om vepsere, men også om andre baltisk-finske folkeslag de hadde forbindelse med, slik som votere og estlendere. Ordet minner om norrønt þjóð, («nasjon»), og har gått inn i samisk som čuhti. I Norge er tsjudene kjent fra stedsnavn i Finnmark og fra filmen Ofelaš – Veiviseren.

På 1000-tallet omtales vepserne av Adam av Bremen i Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, og på 1200-tallet av Saxo i Gesta Danorum.

Vepserne drev jordbruk og holdt kveg, slik som hornløse kuer som ga opp til to liter melk for dagen. Bark av bjørk ble brukt til taktekking og til å flette korger og kiper. Fra 1928 forsøkte noen av de sørlige vepserne å unngå kollektiviseringen ved å utvandre til Sibir, der 85 familier slo seg ned i en landsby i Kemerovo oblast. I moderne tid har andre utvandret til bystrøk i Estland.

I starten av 1900-tallet så det lyst ut for vepserne. De offisielle føringene i datidens Sovjetunionen var positive til minoriteter, med opprettelsen av 24 administrative enheter med status som nasjonale landsby-sovjeter, Vidla (Винницы) i Leningrad oblast og Shoutjärve (Шелтозеро) i den karelske autonome republikk. Det ble undervist i vepsisk på skolene deres, og skapt et vepsisk skriftspråk med utgangspunkt i den sentrale dialekten. Den første trykte boken på vepsisk var en ABC i 1932. Ialt ble det utgitt mer enn 30 bøker på vepsisk, for det meste lærebøker til bruk i barneskolen. Under andre verdenskrig okkuperte finnene noe av det vepsiske området. Finske myndigheter iverksatte et finsk utdanningssystem der, og noen vepsere gikk inn i den finske hær som frivillige. Finnenes tilbaketrekning påførte vesperne i området store lidelser, med strenge straffer fra sovjetmyndighetene for dem som hadde samarbeidet med finnene.

I dag holder de fleste vepsere til 70-80 km sør for Petrozavodsk, hovedstaden i den autonome russiske republikken Karelia. Flest bor det i den lille russiske byen Sheltozero, der det finnes et museum for vepsernes historie, hvor en trestatue av «skogens herre» (en sentral skikkelse i vepsisk kosmologi) tar imot de besøkende; et diorama som skildrer vepsiske steinhoggere som dro rundt i det russiske keiserdømme og senere i Sovjetunionen, områdets kjente bringebærrøde kvarts, samt vepsernes volost som bare varte i ti år (1994-2004).

Også før Sovjetunionens fall våknet vepsernes nasjonale bevissthet til live. I 1972 ble det utgitt en vepsisk-russisk ordbok i Leningrad, og i 1991 ble det vepsiske etnografiske museum åpnet. Håpet er å bevare og utbre kjennskap til vepsisk språk.

Folketro og tradisjoner

Vepsernes religion hadde sterke innslag av eldgammel dyrkelse av dyr, spesielt en bjørne- og en gjeddekult. Sjamanen (noid) brukte en stav av or i ritualer. For å beskytte seg mot det onde øye tok man i bruk magi og trylleformler. Det er bevart slike formler, skrevet med 1600-tallets russiske skrift.

Boligens indre var delt i to av et skap til teserviset og andre husholdningsredskaper. En russisk ovn stod for oppvarmingen, og man kunne sove på den om natten, og tørke klær på den om dagen. Vepserne trodde at en vette eller husgud, pertyizhand, bodde under ovnen. Boligens «hellige hjørne» het på vepsisk yumalchog, der ikoner stod på et blått bord med plass for salt, sysaker og flasker med vievann. Før en bolig kunne tas i bruk, tok vepserne varsler. Hus måtte ikke bygges over en sti, for da ville husholdningens overhode helt sikkert dø. Under byggingen ble det lagt mynter av sølv eller kobber under hvert hjørne. Helst skulle huset tas i bruk ved fullmåne. Vepserne skal ha trodd at den første som kom inn i et nytt hus, også var den som kom til å dø først. Derfor måtte husets katt tilbringe en natt i huset før resten av familien flyttet inn. Først skrittet far i huset over terskelen, bærende på et ikon og et brød, fulgt av sin kone, bærende på en hane. Begge hadde med seg bjørkekubber fra boligen de var flyttet ut av; disse skulle bringe «varme og velstand». Hanen ble straks satt ned på gulvet, og hvis han gol, var det et godt tegn. Var han derimot taus, kom far i huset til å møte en snarlig død.

Eksterne lenker

• (en) Vepsians – kategori av bilder, video eller lyd på Commons