Bruker:Banangraut/Kladd

Hvitkinngås
Nomenklatur
Branta leucopsis
Populærnavn
hvitkinngås, grønlandsgås
Hører til
Andefamilien, andefugler, fugler
Økologi
Habitat:		Beiter på dyrka mark, enger og våtmarksområder nær kysten.
Utbredelse:		Hekker i bratte fjell på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja, overvintrer på Irland, Skottland og Nederland.

Hvitkinngås (vitenskapelig navn Branta leucopsis) er ei gås som tilhører slekten Branta i andefamilien. Det vitenskapelige navnet betyr på norsk «brent hvitansikt», noe som stemmer med utseendet til hvitkinngåsa. Det finnes mange lokale norske navn for hvitkinnggås, slik som råttgås, spitsbergengås, svalbardgås og grønlandsgås, men også raggegås og havregås. De to sistnevnte navnene brukes også om ringgås.

Beskrivelse

Hvitkinngåsa blir 60 til 70 cm lang og veier mellom 1,5 til 2,5 kg. Vingespennet er rundt 120-142 cm. Nesten umulig å skille på kjønnene, men hannen blir litt større enn hunnen.

Ansiktet er hvitt eller gulhvitt, med en svart tøyle mellom det svarte korte nebbet og øyne. Bakhodet er svart. Brystet og halsen er lik som bakhodet, svart, som står i sterk kontrast til den lyse undersiden. Buken er hvit eller veldig lys grå, mens kroppsidene på undersiden er tverrstripet i grått og hvitt. Oversiden og vingene er askegrå med svarte og hvite tverrstriper. Beina er svarte, med svømmehud mellom tærne.

Fil:Barnacle goose and a canada goose.jpg

Hvitkinngjess (foran) blir ofte feilidentifisert som kanadagås (bak)

De kan forveksles med kanadagåsa ved første øyekast, men kanadagåsa har ikke en hvit panne slik som hvitkinngåsa, dessuten er kanadagåsa nesten dobbelt så stor som hvitkinngåsa. På lang avstand og i flukt kan hvitkinngås også forveksles med ringgås, især den lyse varieteten B. bernichla hrota som hekker på Grønland og Svalbard. Det hvite karakteristiske ansiktet er vanskelig og se, derfor er den skarpe kontrasten mellom svart bryst og hvit buk et mye bedre kjennetegn, samt at hvitkinngåsa er lys på undersiden av vingene i flukt, mens ringgåsa er mørk grå.

Ungfuglen ligner de voksne, men mangler de hvit tverrstripene på ryggen, samt grått vatret på kroppsidene og mangler de tydeligere tverrstripene som de voksne har.

Lydmessig høres hvitkinngjessene på lang avstand ut som en flokk småhunder, med forskjellige gjentakende hese, glefsende lyder som «gra-gra-gra», «kak-kak-kak», «rott-rott» eller et utdratt «kæææ».

Hvitkinngåsa kan bli opptil 19 år gammel.

Utbredelse og bestand

Selv om hvitkinngåsa ikke har underarter, blir den delt opp i 3 hovedbestander som har forskjellige hekkesteder med vidt forskjellige trekkruter og overvintringsområder i Europa. Totalbestanden av hvitkinngjess er mellom 250,000 - 300,000 individer, og har hatt en kraftig vekst de siste 40-årene. Dessuten blir hvitkinngjess satt ut i parker i byer, hvor de lever som regel hele året.

Grønland

Hvitkinngjessene på Grønland hekker på nordøstkysten. Før høsttrekket sørover mot overvintringsområdene på kysten av Irland og Hebridene i Skottland samler hvitkinngjessene seg lengre sørøst før de trekker til sørkysten av Island, hvor de kan bli opptil en måned for å feite seg opp for resten av trekket. Fra Island flyr de i samlet flokk til Islay, en øy ved Skottlands kyst, hvor de sprer seg til andre overvintringslokaliteter på kysten av Irland og på nordvestkysten av Skottland, og blir der til våren kommer og vårtrekket begynner. Vårtrekket skiller seg i liten grad fra høsttrekket, eneste forskjellen er at hvitkinngjessene raster i fjordene på nordøstkysten av Island istedenfor på sørkysten.

Grønland-bestanden består av ca. 40,000 individer.

Svalbard

Svalbard-bestanden er den helt klart minste av de 3 hovedbestandene med omtrent 20,000 individer, og er den bestanden som sees ved Norskekysten under trekket. De hekker hovedsakelig på vestsiden av Spitsbergen i spredte kolonier fra Nordvestøyane i nord til Sørkapp i sør, men de finnes også på østkysten på de små øyene og holmene sør for Edgeøya som kalles Tusenøyane. Før høsttrekket samler hvitkinngjessene seg ved Sørkapp, før de drar ut på lange trekket mot Solway Firth i Skottland. Trekkruten går via Bjørnøya, deretter sør til Nord-Norge hvor de følger Norskekysten helt til Sunnmøre før de tar den lange turen over Nordsjøen til Solway Firth i Skottland hvor de overvintrer. Hvitkinngjessene raster for å beite på Bjørnøya og Helgelandskysten, men kan også raste andre steder hvis vinden er ugunstig. Enkelte forsinkende individer kan overvintre i Norge. Vårtrekket er det samme som høsttrekket, bare i motsatt rekkefølge.

Russland

Den russiske bestanden hekker i helt sør på Novaja Semlja og de nærliggende øyene og fastlandsområdene sør for øya.

Hekkingen foregår i sørlige deler av Novaja Semlja og de nærliggende områdene i sør, overvintrer ved kysten til Nederland og vestlige Tyskland. Ca. 200,000 individer.

En hvitkinngjess-familie i Stockholm

Østersjøen

I 1971 ble det funnet et par hvitkinngjess som hekket på en holme utenfor Gotland på østkysten av Sverige. Grunnen til at de begynte å hekke der er uviss, men de «russiske avhopperne» har blitt et kjærkomment eksperiment for svenske ornitologer satt ut i live av Moder Jord. Bestanden har hatt en formidabel ekspansjon de siste årene og fins per dags dato (2006) i Sverige, Finland, Estland og Polen. Bestanden består av ca 13,000 individer. Bestanden overvintrer som sine russiske frender i Nederland.

Norge

I Norge er det satt ut hvitkinngjess ved en rekke plasser i Sør-Norge, og observert hekking. Bestanden er er i Sørøst-Norge på rundt 120 par og finnes hovedsakelig i Bunnefjorden i Indre Oslofjord. Disse hvitkinngjessene overvintrer i Nederland.

Føde

Som gjess generelt lever hvitkinngåsa utelukkende av vegetabilsk føde, men når mattilgangen er dårlig kan den ty til muslinger, snegler og tang. På sommeren når den er i de arktiske strøk lever den av tundragress og andre vekster som tåler det arktiske klimaet. I vinterhalvåret er favorittføden hvitkløver, men de eter også gress, starr og vierskudd, de tar også poteter og andre rotfrukter som blir lagt ut av bønder.

Lavtflyvende hvitkinngjess i en uregelmessig U-formasjon.

Adferd

Myting?

Hvitkinngjessene lever i flokker nesten hele året. Det er kun under hekketiden at de deler seg inn i separate par eller mindre flokker.

Under trekktiden slår gjerne flokker seg sammen før de trekker nord- eller sørover. Hvitkinngåsa trekker som de fleste gjess i en V-formasjon, men ved lav flyging flyver den som regel som ringgåsa, i en uregelmessig U-formasjon. Vårtrekket begynner i midten av april og vintertrekket i begynnelsen av september. Grovt sett mister hvitkinngjessene 10 g i kroppsvekt per 10 mil de flyr, derfor har hvitkinngjessene rasteplasser underveis hvor de bruker tiden til å ete. Svalbard-bestanden raster ved Helgelandskysten og Bjørnøya, noen ganger også på Andøya.

Hekking

Hvitkinngåsa er monogame og danner par som normalt varer livet ut. Skulle den ene partneren dø, velger den andre seg en ny partner. Hvitkinngåsa hekker som regel i bratte fjell ved kysten som er utilgjengelige for polarreven, men i den svenske bestanden er den plassert på små holmer. Reiret er en grop i sand eller jord, og er foret med dun, fjær og gress. Reirplassen benyttes gjerne år etter år. Hunnen legger 3-6 glinsende hvite egg i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og det er kun hunnen som ruger. Eggene blir som regel skittengule mot slutten av rugetiden som varer 24 til 25 dager. I hele rugetiden forlater hunnen kun reiret for å ete, hannen holder seg i området, gjerne bare noen meter fra reiret, og holder vakt.

Siden hvitkinngjessene hekker i utilgjenglige bratte fjellskrenter er de også langt fra maten. Istedet for å bringe maten til de nyklekte gåsungene, lokker de voksne ungene til å hoppe ned. De 3 dager gamle ungene er ikke i stand til å fly, men de hopper ned fjellskrenter uten å nøle. Det er deres lille størrelse og lette vekt beskytter gåsungene fra å bli alvorlig skadd. Etter dette halsbrekkende stuntet fører foreldrene gåsungene til omliggende våtmarksområder for å beite.

Gåsungene er flyvedyktige etter 7 uker.

Caerlaverock naturreservat er ca. 55 km² stort, og er overvintringsted for mange sjøfugler.

Fredning

• 1948 – 300 hvitkinngjess talt opp i vinterhalvåret i Solway Firth, dette var hele Svalbard-bestanden.
• 1954 – bestanden fredet i Skottland.
• 1955 – Norge fulgte opp og fredet hvitkinngjessene på Svalbard.
• 1957 – overvintringslokaliteten vernet; Caerlaverock naturreservat.
• 1970 – vinterreservatet utvidet ved at 2 omliggende områder ble kjøpt opp, vesentlig finansiert av en aksjon av Norsk Villmarksfond.
• 1973 – 15 fuglereservater opprettet på Svalbard med ferdselsforbud.
• 1976 – en ny opptelling viste ca. 7200 hvitkinngjess i Svalbard-bestanden.
• 1986 – bestanden talte 10,500 individer.

I dag er hvitkinngåsa fortsatt på rødlista over truede dyrearter. De kategorisert som lavere risiko av IUCN.

Andeskjell

Myte

Det engelske navnet til hvitkinngåsa (Barnacle goose) og det vitenskapelige navnet til ringgåsa (B. bernicla), kommer fra et gammelt sagn at hvitkinngåsa og ringgåsa kom ut av det eggformede skallet til andeskjell (engelsk: Gooseneck barnacle). Noe som var logisk siden disse gjessene aldri ble sett på sommeren, når de var antatt til å utvikle seg under vann, var de faktisk i fjerne arktiske strøk. I andeskjellet bor det et havlevende krepsdyr som lever av plankton.

Sagnet passet også katolikkene fordi det gjorde det mulig for de å klassifisere disse gjessene som fisk og kunne derfor spise gjessenes kjøtt i fasten. Utsmykninger på noen vaser som er funnet i Mykene tilsier at sagnet var kjent allerede i antikken og sagnet ble ikke motbevist før utpå 1800-tallet.

Litteratur

• Norges fugler, Svein Haftorn, Universitetsforlaget, 1971
• Svalbards fugler, Magnar Norderhaug, Dreyer, 1989 ISBN 82-09-10528-0
• Norges dyr: Fuglene bind I, J.W. Cappelens Forlag, 1991-92 ISBN 82-02-12814-5
• Fuglene våre: Norges fugler i farger, Carl-Fredrik Lundevall, Aschehoug, 1989 ISBN 82-03-15923-0
• Dyr i Norges natur: Fugler, Bertmark Norge, 2005 ISBN 82-7624-071-2
• Fugler i Norge og Norden, Carl-Fredrik Lundevall, Damm forlag, 2005 ISBN 82-04-10090-6

Eksterne lenker

• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata